jun
26
2011

Livstegn

Hei,
jeg er ikke en stor blogger, så jeg henger litt etter de andre i gruppa, men nå skal jeg iallefall komme med et lite innlegg. Juni og barna/ungdommene har skrevet fint om det vi har vært med på, og det er jo det samme jeg har vært med på. Møtet med Nadel fra Gaza var veldig sterkt for meg. Jeg var bare noen timer unna Gaza, i Egypt, da krigen pågikk i 08/09, og jeg spilte festgjøgleri med Stella Polaris i Gaza uka før intifadaen begynte i 2000. Til tross for den vanvittige fattigdommen og følelsen av å være i fengsel er det et sted jeg alltid har hatt lyst til å komme tilbake til, på grunn av den enorme varmen og gjestfriheten til menneskene jeg møtte der. Å høre hvor enormt mye verre situasjonen der er nå, enn da jeg var der, er smertefullt.
Like sterkt var det å høre Abrams fra Uganda fortelle om hvordan rap og break dance ble hans vei til verdighet fra slummen, og hans enorme dedikasjon, mot og integritet i å hjelpe tusenvis av andre barn og ungdommer til det samme, og hans tro på kunstens evne til å kunne reparere skadene fra 20 års krig.
Jeg må si jeg føler meg ganske ydmyk når jeg sitter i møte med flere ledere for grupper med den typen bakgrunner. Samtidig er jeg utrolig stolt. For den gruppa jeg har med meg er en positiv kraft i det prosjektet vi er med på: Brave Kids. Det er ikke så viktig at jeg har fått kommentarer fra de andre lederne som ‘your kids are so professional’ og ‘the stilt performance really stands out – we must use the stilts’. Det viktige er at de har skjønt hva prosjektet handler om – å møte mennesker på tvers av kulturer og se forbi og avsløre de fordommene vi har, og bli kjent og knytte kontakter. Det høres lett ut, men det er ikke det.
Likevel vil jeg si, at uansett hvor fornøyd jeg er med vår gruppe her, så håper jeg de ser, og jeg regner med at dere leser dette, den dedikasjonen og dyktigheten de andre barna har i det de gjør. Noen av de som er ufokuserte i treninga står klippefast når de går inn i sine egne kunstneriske uttrykk, det er noe som de er født til, og det er noe som gjør livet levelig for dem. Jeg håper våre barn og ungdommer legger merke til dette. Det er noe vi mangler som de har. Våg å bli kjent med det. Vær modige.

Written by Robert in: Abu |

»

Legg igjen en kommentar

Du må være innlogget for å kunne kommentere.

πρός τε γὰρ τὴν ποίησιν αἱρετώτερον πιθανὸν ἀδύνατον ἢ ἀπίθανον καὶ δυνατόν