Aldebaran

Nesten hver dag den første uka har lederne av de ulike gruppene, samt ledelsen av Brave Kids og et par tolker, hatt møter på kveldstid der hver leder har presentert situasjonen i sitt land, sin gruppe, «sine» barn og sine visjoner og mål med sitt arbeid. Jeg er ydmyk. Aldri før har jeg møtt så mange flotte og inspirerende mennesker. Mennesker som virkelig brenner og tror på det de driver med. Mennesker som ønsker å skape en bedre fremtid for barn og unge, gi dem håp i en hverdag som for mange av dem er, har vært eller synes helt håpløs. Det er en spesiell følelse å sitte og høre Simba fortelle om folkemord i Rwanda, om foreldreløse barn, om stammer som slakter hverandre ned. Det er sterkt å høre  Abramz snakke om hvordan barn blir gjort til soldater i Uganda. Nela som forteller historier om tilstandene i Kaukasus og om arbeidet hun gjør med flyktninger derfra. Monica som forteller rystende og såre historier om gettho- livet blant sigøynere i Tjekkia. Samtidig er det også fint å se hvordan Nadel fra Gaza, som ikke har vært utenfor grensen på 15 år tar seg en øl, mens han presenterer prosjektet «Gaza Monologues».

I denne sammenhengen er det rart å være norsk. Hva har vi å si i denne settingen? Norge er et rikt og velstående land, vi har gode helseordninger, vi har god plass, ingen er direkte fattige i forhold til hva de er i de andre gruppene. Vi har det så godt og så trygt i dette landet.

Barna i vår gruppe fikk ganske tidlig i oppholdet en sterk reaksjon på nettopp dette. De stilte spørsmål over hvorfor de er med på dette prosjektet. De fikk en følelse av at de ikke hørte til. De kommer ikke fra krigsherjede områder, de er ikke fattige, de har ikke opplevd folkemord eller andre dramatiske hendelser. I denne sammenhengen følte de seg faktisk annerledes. De fikk følelsen av at de andre gruppene ikke inkluderte dem på samme måten, at de fra Afrika holdt sammen og at de fra Øst-Europa holdt sammen. De lurte på om de andre gruppene ikke ville ha noe med dem å gjøre nettopp fordi de kommer fra et velstående land. De hadde ikke noe tilfelles med de andre barna. Heldigvis fant de ganske fort ut at det ikke var tilfellet. De har mye til felles. De er alle barn, de har alle følelser og i dette prosjektet er alle likeverdige.  Som leder og som voksen er det virkelig rørende å se hvordan vennskap utvikler seg på tvers av ulike kulturer og bakgrunner.

Det er herlig å se hvordan samtlige barn smiler og fryder seg, hvordan de tar vare på hverandre, gir og tar. Spesielt vakkert var det å se dem synge sammen på en stor scene rett før åpningen av selve Brave Festival.

Jeg gleder meg til å se resultatet av forestilling de jobber med! Brave Kids både åpner og avslutter Brave Festival. Jeg er stolt, glad og takknemlig over at Aldebaran barne- og ungdomsteater får delta på dette.