Aldebaran

Nå sitter jeg på rommet hos vertsfamilien vår, og det er den nest siste kvelden her nede. Det er kjempe rart. Vi kommer ikke til å treffe de andre igjenn på kjempe lenge, om vi treffer alle sammen i det hele tatt. Det rareste av alt er kanskje at alle øvingene på Agora er ferdig og at forestillingen er gjennomført og overstått.

I løpet av de 19 minuttene forestillingen tok, det føltes ikke som mer enn to, fikk vi danset blant annet breakdance og sigøynerdans. Det er helt utrolig. Jeg har breaket på en scene forran over 700 publikummere. Og selv om jeg ikke er en spesielt god danser var det helt utrolig og stå sammen på scenen med alle Brave Kids deltakerene. Vi smilte, heiet på hverandre og hjalp hverandre til å se gode ut. Det virket heller ikke som om noen var så veldig nervøse før vi skulle opptre. Alle gledet seg.

Oda, Lena og Mathilde under forestillingen 🙂

Etter forestillingen ble det ikke mye tid til å snakke sammen. Folk hylte, klemte og gratulerte alle rundt seg. Jeg tror heller ikke at jeg var alene om å ha tårer i øynene.

I dag var den opprinnelige planen og dra på en piknik, men siden det regnet så mye i natt dro alle sammen til et barlokale i stedenfor. Vi var der i tre timer, og i hvertfall en av disse timene ble brukt til avskjed. Nok en gang var det mye klemming. De fleste gråt og lo litt om hverandre. Navn og e-post adresser har også blitt utvekslet, og alle har lovet hverandre å holde kontakten. Noen besøk til de forskjellige landene har også blitt lovet bort.

Nå gleder jeg meg egentlig veldig til og komme hjem, og til å møte alle der hjemme. Men jeg føler absolutt ikke at jeg er ferdig med Brave Kids enda. Jeg har lyst til å jobbe med alt vi har lært og hørt, kanskje spesielt monologene fra Gaza. Jeg vil skrive om oppholdet her, og om alle menneskene jeg har truffet. Jeg ville jobbe for at alle de som kom hit fra mindre velstående land skal få det bedre. Jeg vil utorlig mye, og håper jeg kommer til å gjennomføre noe av det.

Oda.