jul
11
2011

Turist + noe attaat

Hallois.

Jeg har bare susa rundt i 10 dager og sett paa ting. Jeg var paa ‘Kathakali’ forestillingen/ritualet fra India. Med trommer og sang, masker og bevegelser ble en historie fortalt. Sangen forsto jeg ikke, og bevegelsene, for det meste haandbevegelser, var veldig minimalistiske, men tekst dukka opp vedsiden av scenen som kort fortalte hva som skjedde. Til aa begynne med var det litt vanskelig aa komme inn i det pga av at fokuset maatte gaa fra scene til tekst, saa gikk det seg til, men saa kom redselen for at dette kom til aa vare alt for lenge, saa tilsutt kom jeg helt inn i en transe, trommingen stoppet aldri og maskene, ansiktene og haandbevegelsene ble hypnotiserende, det kom tilsutt et punkt der jeg haapet det ville vare et par timer til og ble litt satt ut av at historien naermet seg slutten, det var en kjempefin opplevelse. Etterpaa var jeg i min egen verden og klarte ikke forholde meg ordentlig til andre mennesker og ble helt umulig aa ha med aa gjore, bare spor Aurora.

Paa Song of the Goat teatret saa jeg deres ‘Macbeth’ forestilling. Jeg har sett to forestillinger av dem for og hadde store forhaapninger, de er helt sinnsyke. Vi gikk inn i det fantastiske rommet, der Robert har trent (1 aar?) og der jeg og andre har hoppet rundt et par ganger pga Roberts masteroppgave, det gjor det litt ekstra moro aa se forestilling der. I ‘Macbeth’ var det mer tekst enn det har vaert tidligere, det kraesja litt synes jeg, for det var vanskelig/umulig aa hore hva de sa, og jeg ble sittende aa tenke litt for mye paa det, men etterpaa og etter noen dager saa var det glemt og jeg huska bare det fine i forestillingen, jeg faar saa lyst til aa spille som de gjor, de er konstant i bevegelse, og jeg foler meg saa slapp og raeva i forhold at jeg blir inspirert til aa dra hjem og ove hver dag, vi faar se da..

Paa samme sted saa jeg ‘Homework’, en mann, en dukke, en forestilling som var kutta ned for festivalen og som varte altfor lenge. I forste scene er det lite lys, det sitter noen i en stol, jeg tenker at det er dukken, men saa tenker jeg at det maa vaere mannen, nei det er en dukke, saa beveger den seg, altsaa det var mannen, det er er helt magisk og jeg blir sugd inn i det, og gleder meg til aa se resten, saa kommer mannen inn, det var altsaa en dukke… wow. Saa blir det mye flytting rundt paa dukka, har den liv aleine, hvem er sjelen, forholdet mellom gubben og dukka, mye saant, det var helt sinnsykt fint i 15 min. Saa dode dukka helt, samme hva som ble gjort med den, samme om han styrte den litt eller forlot den eller samme hvordan musikken eller lyset var, det ble saa forbanna kjedelig, jeg beklager mannen. Men alle bildene inspirerte meg veldig, for jeg saa saa mange muligheter til aa lage noe kult ut av alle de posisjonene dukka ble plasert i. Kanskje forestillingen hadde funka bedre hvis den ikke ble kutta, at det hadde blitt noe transeaktig her ogsaa, men jeg tviler. Fillern, jeg som elsker dukketeater..

Konserten med Ballaké Sissoko og Vincent Segal, kora (afrikansk instrument) og cello, var en behagelig og fin-fin konsert.  Den var veldig bra, men etterpaa gadd jeg ikke aa kjope cd’n, etter Be-Being var jeg nesten i panikk da jeg forsto at de ikke hadde en cd, saa, ja.. Men den var veldig bra altsaa.

Avslutningen var artig, da fikk jeg se kidsa og oynene ble fuktige, det var 20 min. med smil og moro. Bra jobba! Etterpaa var det et rituale fra Bwa-stammen i Afrika, vi maatte vente paa at sola skulle gaa ned for de spilte bare naar det var morkt, eller trengte de mer tid til aa drikke ol, de varma nemlig opp ved aa drikke litt for forestillingen, kult. Naa var jeg trent i aa se paa ting som varte uten noe saerlig variasjon saa det var bare aa lene seg tilbake aa flyte sammen med sangen og trommene og se paa de nesten heavy metal aktige afrikanske rockerne med sine maanedrakter.

Saa det er ikke saa turistaktig naar du faar se kidsa dine hoppe rundt med folk fra hele verden, det ble noe attaat, og jeg fikk ogsaa lov til aa vaere med paa et to dagers seminar, Brave Kids Inspiring People. Horte paa ledere fra diverse grupper og land. Jeg visste fra for av at det ikke var noe saerlig moro i Rwanda i 1994, men naar en mann som leda gruppa ‘Mizero’ fortalte om det saa folte jeg det ordentlig for forste gang og taarene kom, hans historie om at det viktigste var tilgivelse var veldig sterk, jeg fikk lyst til aa tilgi i hytt og pine, saa hvis noen leser dette som synes jeg burde tilgi de for noe, du er herved tilgitt! Andre dagen var det flere folk som pratet, de som pratet var fascinerende, han som leste noen/mange torre sider var ikke det. Ingrid og Thea satt i panel med andre kids og svarte paa sporsmaal om Brave, alle nevnte vennskap som det beste de fikk ut av Brave Kids, noe som var veldig fint. En japaner fortalte om hans turer der han fikk barn til aa smile med magi, og han som leste endte iaffall med «..then it will be peace.» Saa en av de faa tinga jeg skrev i boka mi var: Peace, magic and friendship. Saa var vi i grupper og diskuterte diverse, jeg var i gruppe med bl.a. Anna fra Song of the Goat og dama med Gaza mono-logues gruppa fra Palestina, det var de som fikk sagt mest. Jeg fikk nevnt hva jeg synes om TV, saa fortalte noen om krig og elendighet, saa holdt jeg kjeft, men fikk slengt inn paa slutten at det ikke alltid var lett for oss aa se verden fra dypt nedi vaar komfortable sofa, og ogsaa at Brave Kids burde starte med at kids forteller noe om landet sitt til alle de andre, istdet for aa forst faa det sporsmaalet, tell us something about your country, paa siste dagen i panelet, noe mente det ogsaa kunne vaere at de lagde et maaltid fra hjemlandet, og utifra det saa kom det sikkert paa en naturlig maate info om hvordan det var der de kom fra og kanskje ikke aller forst det forferdelige. De synes det var en god ide, jeg synes egentlig det var litt rart at det ikke var noe opplegg paa det, men jeg var ikke der saa jeg kan heller  sporre kidsa naa: sa dere bare ‘hei jeg heter, kommer fra’ og saa gikk over til lek, sosialisering og jobb?

Paa kvelden etter seminaret dro vi til Song of the Goat teatret igjen for aa se en dokumentar om Gaza mono-logues og utdrag fra forestillingen (alle 30 + kidsa kunne selvfolgelig ikke komme). Kidsa lop rundt til bombelyder og blinkende lys, og av en eller annen grunn saa tenkte jeg ikke lenger enn at det var moro aa se kids fra Gaza lope rundt som Aldebaran-kidsa, at det nesten ikke var noen forskjell paa dem. Da de begynte aa snakke (tekst paa projektor) om at de kledde seg fint kun for at de ikke ville do i noe stygt og at onkelens kropp var delt i to av bombe tenkte jeg ‘aa ja..’ og fikk en klump i halsen, det var altsaa en forskjell. Men de er ogsaa akkurat som vaare kids, og fortjener ikke aa vokse opp saa fort i saanne forhold, men dette er for alvorlig til at jeg skal prove aa skrive noe ordentlig om det. Jeg fikk lyst aa framfore en gaza-monlog i Norge, men jeg vet ikke om det er «lov» siden jeg ikke er en kid. Applausen sluttet aldri, forst stilte de seg opp og tok imot, ferdige og fornoyde, saa kom det en ekstra glede over ansiktet da applausen ikke stoppet, og saa skjonte de ingenting og ble veldig rort saa det ut som, publikum klappet og klappet og ingen ville stoppe, reaksjonen til Gaza-kidsa var nok til aa kunne klappe evig, da de tilslutt skjonte at applausen ikke ville gi seg maate de bare folge lederen sin av scenen og ble staende der og ta imot mer skryt og takk fra alle de som kom bort til dem. Jeg takket et par, toffe unge dudes og ruslet, sakte og tankefull hjem til hostellet med Aurora.

Da var festivalen over, ingenting mer aa se, men mye aa tenke paa.

Abu paa avslutninga var det morsomste, Be-Being var det kuleste, MacBeth var det stiligste, Gaza mono-logues det sterkeste.

Palestinadama kom med et sitat av Aristoteles paa seminaret, som noen ogsaa endte seminaret med og som jeg vil ende med her:

Tell me and I will forget

Show me and I will remember

Involve me and I will understand

Written by Billy in: Abu |

»

Legg igjen en kommentar

Du må være innlogget for å kunne kommentere.

πρός τε γὰρ τὴν ποίησιν αἱρετώτερον πιθανὸν ἀδύνατον ἢ ἀπίθανον καὶ δυνατόν