Aldebaran

Heisann! Om du har kommet til aldebaran.no for å finne ut om påmelding er dette riktig innlegg!

Aldebaran er et barne og ungdomsteater som driver med både akrobatikk, stylter og «vanlig teater».
Teatergruppen ledes av Robert Emil Berge, og holder forøvrig til på festiviteten.

Om du har lyst til å være med på det vi gjør, kan du melde deg på ved å sende en mail til post@aldebaran.no før 15. Juni.
Det koster 1500 kroner per halvår.

Om det er noe mer du lurer på kan du ta kontakt, og kontaktinfo kan du få HER.

– Mille, den lille blogger

Hoplahopla!
Nå pakker vi som noen gærninger for å rekke å bli ferdig før vi må dra for å øve og sånt.
Vi skal nemlig ha forestilling i dag!
Vi gleder oss veldig!
Litt skummelt, er det jo 😮

Hallo!Lisa her! Idag var meg og Mille i dyreparken! Det var kjempe gøy, vi var der sammen med Anja ( vertsmoren vår) , Basia ( vertsøster ) og en venn av Basia. Vi så på masse forselige dyr og vi spiste kjempe masse is !

søt ikke sant?<3

Søte sebra! Det var en gang en sebra som ikke så bra, så møtte den en sebra som så bra, og sebran som så bra lerte sebran som ikke så bra og se bra! 😀

Monki go Monki!

😀 vel det var noen bilder fra dyreparken idag!Nå skal vi kose oss videre med vertsfamilien vår, kansje jeg får mille til og spille litt gitar! hade!<3

Hei!

Nå har vi alerede vært i Polen i en hel uke!

Kjempe søt geitekilling på resturanten der vi spiser!

Sidelengs bilde av de som satt på bordet vårt til lunsj:)

Så spiste vi på mac donald til middag !

Vi så noen nye gnomer på veien dit!

På sjokoladekafèen spiste Tara sjokoladekjærlighet!

«sidelengs Lena» spiser nesquick-is:)

Mens Mille spiser sin nesquick-is rett fra skåla!

Jeg tok en varm sjokolade med en iskule i:)

Dette var Tara! Dere sjønner:- Tara skulle sette seg inn i bilen, men så tulla vertsfaren vår med henne og begynte å kjøre bortover på parkeringsplassen. Da løp hun etter bilen med en smoothie i hånda. Og så er det da sånn at når Tara drikker noe med banan i begynner hun alltid å prompe. I smoothien hennes var det banan, og Tara fikk latterkrampe. Så kom en bil bak henne som skulle parkere. Tara lo og lo imens hun løp. så tok hun en slurk av smoothien og fikk enda mer latterkrampe da. Hun stoppet og megynnte å «spy» smoothien ut igjen imens hun prompa rett på den bilen bak henne!! så fikk hun hoste annfall og løp inn i bilen med latterkrampe og smoothie langt nedover haka!

det var dagen i dag!! Blogges;) Tara, Ingrid og Lena:)

Jeg tenker ofte tilbake på hva jeg lærte i Polen. Det jeg har hatt mest nytte av er å være glad for det jeg har, og sette pris på hva jeg kan. Jeg blir gladere når jeg får en positiv tilbakemelding, det ville kanskje ikke brydd meg før. Jeg har også tenkt mye mer positivt på ting, slik som Abramz lærte meg. Han var virkelig utrolig!

Jeg ser ofte gjennom bilder og videoer fra Polenturen. Det er fantastiske minner, og jeg begynner nesten å gråte!

Her var vi ute på tur med vertsfamiliene våre i en park.

-Mille

Hei!

Nå sitter jeg her i Danmark, på ferie med familien min. Jeg ser ofte på bilder fra Brave Kids, og skjønner at jeg virkelig savner hele oppleget, alt fra den rare maten, til de harde treningsøktene. Alt fra vertsfamiliene til de andre barna og ungdommene fra de andre landene. Jeg savner virkelig «Brave Kids» .

Brave kids, folk er virkelig Brave!

-Mille

I dag har det gått akkurat en uke siden vi kom hjem fra Polen. Jeg har rett og slett ikke klart å skrive noe før nå. Det har vært så mange inntrykk som har måttet synke inn.

Det var 3 lærerike og intensive uker i Polen. Programmet var stramt både for oss voksne og for barna. Det har vært latter og det har vært gråt. Det har vært hjemlengsel, det har vært forelskelser, det har vært stylter sang og dans. Vennskap har utviklet seg på tvers av landegrenser og verdensdeler. Ungene har lært danser og rytmer fra fjerne steder, og de har med stor suksess lært bort stylter til 50 andre barn. De har spilt «Norrøne Gudinner» på Agora, på barnesykehus og på velferdssenter.

 

Forestilling ute på velferdssenteret

Og sammen med alle de andre skapte de en forestilling på 20 minutter basert på det de hadde lært hverandre gjennom 3 uker med workshop. Forestillingen var en del av avslutningen på Brave Festival og ble spilt for 700 mennesker.

Her er et lite klipp fra Polsk Tv. (Det er litt reklame først)

http://wroclaw.gazeta.pl/wroclaw/10,88292,9918620,Brave_Kids___wystep_finalowy.html

Det var sterkt og rørende å se alle barna samlet på scenen. Tårene trillet fra de ble introdusert og til de gikk av scenen. Jeg får igrunn fortsatt klump i halsen når jeg tenker på det. Det var stort!

Forestilling

Jeg håper og tror at barna har fått utbytte av turen,  og at det i tillegg til å ha vært en kreativ og kunstnerisk opplevelse, også har satt i gang en tankeprosess som gjør at de reflekter litt over det å komme fra et land som Norge.

Selv har jeg hatt et stort utbytte av turen. Jeg har vært leder, mamma og «psykolog» for 6 jenter fra 11-16 år. Det i seg selv var til tider en utfordring, og jeg er glad jeg ikke skal være det resten av livet. Jeg har blitt kjent med og knyttet kontakter med sterke, flotte og inspirerende mennesker fra hele verden. Blitt introdusert for grupper og prosjekter som vi etter all sannsynlighet kommer til å samarbeide med videre. Jeg har sett flotte forestillinger og vært på fantastiske konserter.

Jeg har kommet hjem sliten, glad og full av inspirasjon og ideer til nye prosjekter.

Hei!

Nå har jeg endelig satt meg ned for å blogge om avsluttningsshowet.  Først så satt vi nede i garderoben, og ventet, vi ventet og ventet og ventet.. Vi var klare for å gå på scenen, men vi måtte vente. Når vi endelig kunne gå opp, kom nervene. Vi gikk spente opp den første trappen, ut en dør og videre bortover mot dit vi skulle gå inn. Det kriblet inne i magen, og alle var spente.

Når vi gikk inn på scenen satte jeg med ned på siden av scenen, siden det ble bestemt at jeg ikke ble med på hele forestillingen, pga beinet mitt, og jeg kunne få av dansene vi opptrådte med siden jeg ikke hadde vært med på alt. Så jeg satte meg ned, og fikk med starten av forestillingen. Det var veldig stort og få dette med seg, og vite at jeg er en del av det.

Når jeg kom inn på scenen sang vi en sang der refrenget gikk slik;

«Yeyeyeye I found a brighter day
Yeyeyeye I found a brighter day
Yeyeyeye I found a brighter day
Yeyeyeye, Kom sing with us and say;»

Sangen var veldig kul, og morsom å synge.

Når Showet var ferdig  hadde vi en pause, hilste på foreldrene våre, snakket litt før vi gikk og satte oss for å se på resten av showet, det var en forestilling fra masks of the mone. De hadde masse rare kostymer/drakter/masker som kunne være skremmende, men også kule.

-Mille

Hei, jeg tenkte og blogge om hvordan det var den siste dagen vi var med alle fra «Brave Kids» Vi koste oss masse, vi snakka og delte ut kort der det sto navnet, mail og skype til alle fra Norge. Vi delte også ut blomster til jentene. Mathilde og Thea begynte og gråte først, til slutt gikk alle rundt og gråt og klemte hverandre mange ganger. Vi gråt og gråt. Vi sa til at vi ville møtes igjen en dag. Det var utrolig trist og si hade til noen du hadde vært sammen i tre uker og blitt knyttet til.

Lena og Thea tar farvel med to av de søte sigøynerjentene.

– Lena

Hallois.

Jeg har bare susa rundt i 10 dager og sett paa ting. Jeg var paa ‘Kathakali’ forestillingen/ritualet fra India. Med trommer og sang, masker og bevegelser ble en historie fortalt. Sangen forsto jeg ikke, og bevegelsene, for det meste haandbevegelser, var veldig minimalistiske, men tekst dukka opp vedsiden av scenen som kort fortalte hva som skjedde. Til aa begynne med var det litt vanskelig aa komme inn i det pga av at fokuset maatte gaa fra scene til tekst, saa gikk det seg til, men saa kom redselen for at dette kom til aa vare alt for lenge, saa tilsutt kom jeg helt inn i en transe, trommingen stoppet aldri og maskene, ansiktene og haandbevegelsene ble hypnotiserende, det kom tilsutt et punkt der jeg haapet det ville vare et par timer til og ble litt satt ut av at historien naermet seg slutten, det var en kjempefin opplevelse. Etterpaa var jeg i min egen verden og klarte ikke forholde meg ordentlig til andre mennesker og ble helt umulig aa ha med aa gjore, bare spor Aurora.

Paa Song of the Goat teatret saa jeg deres ‘Macbeth’ forestilling. Jeg har sett to forestillinger av dem for og hadde store forhaapninger, de er helt sinnsyke. Vi gikk inn i det fantastiske rommet, der Robert har trent (1 aar?) og der jeg og andre har hoppet rundt et par ganger pga Roberts masteroppgave, det gjor det litt ekstra moro aa se forestilling der. I ‘Macbeth’ var det mer tekst enn det har vaert tidligere, det kraesja litt synes jeg, for det var vanskelig/umulig aa hore hva de sa, og jeg ble sittende aa tenke litt for mye paa det, men etterpaa og etter noen dager saa var det glemt og jeg huska bare det fine i forestillingen, jeg faar saa lyst til aa spille som de gjor, de er konstant i bevegelse, og jeg foler meg saa slapp og raeva i forhold at jeg blir inspirert til aa dra hjem og ove hver dag, vi faar se da..

Paa samme sted saa jeg ‘Homework’, en mann, en dukke, en forestilling som var kutta ned for festivalen og som varte altfor lenge. I forste scene er det lite lys, det sitter noen i en stol, jeg tenker at det er dukken, men saa tenker jeg at det maa vaere mannen, nei det er en dukke, saa beveger den seg, altsaa det var mannen, det er er helt magisk og jeg blir sugd inn i det, og gleder meg til aa se resten, saa kommer mannen inn, det var altsaa en dukke… wow. Saa blir det mye flytting rundt paa dukka, har den liv aleine, hvem er sjelen, forholdet mellom gubben og dukka, mye saant, det var helt sinnsykt fint i 15 min. Saa dode dukka helt, samme hva som ble gjort med den, samme om han styrte den litt eller forlot den eller samme hvordan musikken eller lyset var, det ble saa forbanna kjedelig, jeg beklager mannen. Men alle bildene inspirerte meg veldig, for jeg saa saa mange muligheter til aa lage noe kult ut av alle de posisjonene dukka ble plasert i. Kanskje forestillingen hadde funka bedre hvis den ikke ble kutta, at det hadde blitt noe transeaktig her ogsaa, men jeg tviler. Fillern, jeg som elsker dukketeater..

Konserten med Ballaké Sissoko og Vincent Segal, kora (afrikansk instrument) og cello, var en behagelig og fin-fin konsert.  Den var veldig bra, men etterpaa gadd jeg ikke aa kjope cd’n, etter Be-Being var jeg nesten i panikk da jeg forsto at de ikke hadde en cd, saa, ja.. Men den var veldig bra altsaa.

Avslutningen var artig, da fikk jeg se kidsa og oynene ble fuktige, det var 20 min. med smil og moro. Bra jobba! Etterpaa var det et rituale fra Bwa-stammen i Afrika, vi maatte vente paa at sola skulle gaa ned for de spilte bare naar det var morkt, eller trengte de mer tid til aa drikke ol, de varma nemlig opp ved aa drikke litt for forestillingen, kult. Naa var jeg trent i aa se paa ting som varte uten noe saerlig variasjon saa det var bare aa lene seg tilbake aa flyte sammen med sangen og trommene og se paa de nesten heavy metal aktige afrikanske rockerne med sine maanedrakter.

Saa det er ikke saa turistaktig naar du faar se kidsa dine hoppe rundt med folk fra hele verden, det ble noe attaat, og jeg fikk ogsaa lov til aa vaere med paa et to dagers seminar, Brave Kids Inspiring People. Horte paa ledere fra diverse grupper og land. Jeg visste fra for av at det ikke var noe saerlig moro i Rwanda i 1994, men naar en mann som leda gruppa ‘Mizero’ fortalte om det saa folte jeg det ordentlig for forste gang og taarene kom, hans historie om at det viktigste var tilgivelse var veldig sterk, jeg fikk lyst til aa tilgi i hytt og pine, saa hvis noen leser dette som synes jeg burde tilgi de for noe, du er herved tilgitt! Andre dagen var det flere folk som pratet, de som pratet var fascinerende, han som leste noen/mange torre sider var ikke det. Ingrid og Thea satt i panel med andre kids og svarte paa sporsmaal om Brave, alle nevnte vennskap som det beste de fikk ut av Brave Kids, noe som var veldig fint. En japaner fortalte om hans turer der han fikk barn til aa smile med magi, og han som leste endte iaffall med «..then it will be peace.» Saa en av de faa tinga jeg skrev i boka mi var: Peace, magic and friendship. Saa var vi i grupper og diskuterte diverse, jeg var i gruppe med bl.a. Anna fra Song of the Goat og dama med Gaza mono-logues gruppa fra Palestina, det var de som fikk sagt mest. Jeg fikk nevnt hva jeg synes om TV, saa fortalte noen om krig og elendighet, saa holdt jeg kjeft, men fikk slengt inn paa slutten at det ikke alltid var lett for oss aa se verden fra dypt nedi vaar komfortable sofa, og ogsaa at Brave Kids burde starte med at kids forteller noe om landet sitt til alle de andre, istdet for aa forst faa det sporsmaalet, tell us something about your country, paa siste dagen i panelet, noe mente det ogsaa kunne vaere at de lagde et maaltid fra hjemlandet, og utifra det saa kom det sikkert paa en naturlig maate info om hvordan det var der de kom fra og kanskje ikke aller forst det forferdelige. De synes det var en god ide, jeg synes egentlig det var litt rart at det ikke var noe opplegg paa det, men jeg var ikke der saa jeg kan heller  sporre kidsa naa: sa dere bare ‘hei jeg heter, kommer fra’ og saa gikk over til lek, sosialisering og jobb?

Paa kvelden etter seminaret dro vi til Song of the Goat teatret igjen for aa se en dokumentar om Gaza mono-logues og utdrag fra forestillingen (alle 30 + kidsa kunne selvfolgelig ikke komme). Kidsa lop rundt til bombelyder og blinkende lys, og av en eller annen grunn saa tenkte jeg ikke lenger enn at det var moro aa se kids fra Gaza lope rundt som Aldebaran-kidsa, at det nesten ikke var noen forskjell paa dem. Da de begynte aa snakke (tekst paa projektor) om at de kledde seg fint kun for at de ikke ville do i noe stygt og at onkelens kropp var delt i to av bombe tenkte jeg ‘aa ja..’ og fikk en klump i halsen, det var altsaa en forskjell. Men de er ogsaa akkurat som vaare kids, og fortjener ikke aa vokse opp saa fort i saanne forhold, men dette er for alvorlig til at jeg skal prove aa skrive noe ordentlig om det. Jeg fikk lyst aa framfore en gaza-monlog i Norge, men jeg vet ikke om det er «lov» siden jeg ikke er en kid. Applausen sluttet aldri, forst stilte de seg opp og tok imot, ferdige og fornoyde, saa kom det en ekstra glede over ansiktet da applausen ikke stoppet, og saa skjonte de ingenting og ble veldig rort saa det ut som, publikum klappet og klappet og ingen ville stoppe, reaksjonen til Gaza-kidsa var nok til aa kunne klappe evig, da de tilslutt skjonte at applausen ikke ville gi seg maate de bare folge lederen sin av scenen og ble staende der og ta imot mer skryt og takk fra alle de som kom bort til dem. Jeg takket et par, toffe unge dudes og ruslet, sakte og tankefull hjem til hostellet med Aurora.

Da var festivalen over, ingenting mer aa se, men mye aa tenke paa.

Abu paa avslutninga var det morsomste, Be-Being var det kuleste, MacBeth var det stiligste, Gaza mono-logues det sterkeste.

Palestinadama kom med et sitat av Aristoteles paa seminaret, som noen ogsaa endte seminaret med og som jeg vil ende med her:

Tell me and I will forget

Show me and I will remember

Involve me and I will understand

Nå sitter jeg på rommet hos vertsfamilien vår, og det er den nest siste kvelden her nede. Det er kjempe rart. Vi kommer ikke til å treffe de andre igjenn på kjempe lenge, om vi treffer alle sammen i det hele tatt. Det rareste av alt er kanskje at alle øvingene på Agora er ferdig og at forestillingen er gjennomført og overstått.

I løpet av de 19 minuttene forestillingen tok, det føltes ikke som mer enn to, fikk vi danset blant annet breakdance og sigøynerdans. Det er helt utrolig. Jeg har breaket på en scene forran over 700 publikummere. Og selv om jeg ikke er en spesielt god danser var det helt utrolig og stå sammen på scenen med alle Brave Kids deltakerene. Vi smilte, heiet på hverandre og hjalp hverandre til å se gode ut. Det virket heller ikke som om noen var så veldig nervøse før vi skulle opptre. Alle gledet seg.

Oda, Lena og Mathilde under forestillingen 🙂

Etter forestillingen ble det ikke mye tid til å snakke sammen. Folk hylte, klemte og gratulerte alle rundt seg. Jeg tror heller ikke at jeg var alene om å ha tårer i øynene.

I dag var den opprinnelige planen og dra på en piknik, men siden det regnet så mye i natt dro alle sammen til et barlokale i stedenfor. Vi var der i tre timer, og i hvertfall en av disse timene ble brukt til avskjed. Nok en gang var det mye klemming. De fleste gråt og lo litt om hverandre. Navn og e-post adresser har også blitt utvekslet, og alle har lovet hverandre å holde kontakten. Noen besøk til de forskjellige landene har også blitt lovet bort.

Nå gleder jeg meg egentlig veldig til og komme hjem, og til å møte alle der hjemme. Men jeg føler absolutt ikke at jeg er ferdig med Brave Kids enda. Jeg har lyst til å jobbe med alt vi har lært og hørt, kanskje spesielt monologene fra Gaza. Jeg vil skrive om oppholdet her, og om alle menneskene jeg har truffet. Jeg ville jobbe for at alle de som kom hit fra mindre velstående land skal få det bedre. Jeg vil utorlig mye, og håper jeg kommer til å gjennomføre noe av det.

Oda.

Dagen har kommet. 08.07.2001. Siste dagen av Bave Festival og visning av forestillingen til Brave Kids. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg veldig. Vet lite om hvordan resultatet har blitt, men jeg har en anelse om at det er mye dans inne i bildet. De fleste gruppene har jobbet mye med tradisjonell dans fra deres hjemland. Det har jo ikke våre jenter gjort noe særlig, så jeg har hørt noen fortvila fraser om hvor vanvittig flinke de andre er til å danse, mens de er stive som noen stokker:) Uansett, jeg kommer nok til å bli rørt til tårer av å se alle de 50 fantastiske og flotte barna jeg har fått gleden av å bli kjent med gjennom disse snart 3 ukene.

Dans fra Rwanda

Tvi, tvi jenter! Kos dere på scenen. Vi sitter 18 nordmenn og heier på dere fra salen.

Joda, rar tittel, men faar vel hoppe i dette. Bloggingen altsaa.

Saa hva laerer jeg egentlig, bortsett fra det de andre gruppene kommer med? Gjennom hele mitt opphold paa Brave kids har jeg lurt paa hva vi har gjort paa Brave. Vi kommer jo ikke fra land plaget av fattigdom, kriger og konflikter. Situasjonen vi kommer fra er generelt helt motsatt den til de andre. Naa har jeg endelig faatt (funnet?) et svar jeg er fornoyd med: Vi laerer aa fortstaa. Vi laerer om andre kulturer, respekt og selvstendighet.

Verdens søteste sigøynerjenter

For jeg kom til Brave saa jeg paa meg selv som en selvstendig og moden ung jente, men det synet har blitt endret veldig. Under oppholdet har jeg funnet ut at hjemlengsel var nesten uungaaelig, taarer og konflikter kommer lett naar man bor saa tett oppi hverandre og de er vanskelige aa lose uten en mamma eller pappa veileder og stotter en. Det er vel ogsaa litt av det Brave kids prover aa laere oss, dette med aa kunne lose konflikter og ordne opp for seg selv. Baade innad i gruppene og med de andre barne/ungdommene.

Jeg har hittil ogsaa blitt takknemelig for saa mye mer. Mest av alt all friheten, men samtidig stotten vi Nordmenn har/faar. Vaart storste problem paa veien mot Brave var foreldre som ikke ville sende oss avgaarde uten en del overtaelse. For flere av de andre gruppene var blokkader, pass som koster mer enn de egentlig har raad til og forpliktelser til familien ting som maatte «ryddes av veien» for de kunne dra. Vi har rett til en utdannelse i Norge og jobb eller lang avstand til skolen har ikke kommet i veien for vaar skolegang. Naa skal det sies at de barna som er paa Brave alle gaar paa skole, men slettes ikke alle i deres hjemland kan det. Vi er egentlig bare vannvittig heldige.

Norske og Rwandiske gudinner

Det er saa mye annet jeg kunne skrevet om, jeg kunne fortsatt og fortsatt. Det hadde jeg vel ogsaa gjort om ikke Beata, vertsmoren vaar, trengte laptopen til noe arbeid. Vel, vel… Faar vel fortsette en annen gang.

Jeg var paa festivalklubben sammen med Robert da Abramz (Uganda) kom og fikk folk til aa slippe seg litt mer los. Det er de oyeblikkene hvor man skjonner hvor stive og sjenerte vi fra nord er, det skjer ganske ofte i lopet av livet. Vi maa helle innpaa med piwo for aa komme paa samme nivaa. I dansesirkelen maatte jeg hive meg paa Robert og det ble en slags dans, rotete og voldsom, men saann er det, jeg ville ikke legge skjul paa hvordan jeg ofte blir paa rockeklubben i Porsgrunn f.eks. Etterpaa var det noe alvorlig jeg tenkte paa og Abramz satte igang med aa prate, slang ut visdomsord paa visdomsord og jeg maatte fortelle meg selv at han ikke drakk, han var helt med og mente virkelig det han sa, da hadde det virkelig en effekt. Jeg har hort lignende prat for, sent, sent ute paa byen i Norge. Saa tor vi ikke si det som det er, «vi maa leve mens vi lever og huske de dode med et smil» , for vi er fulle, eller har vi det for godt til at de «enkle» livsvisdomsordene har like stor betydning for oss? Abramz, av det lille jeg horte, har hatt et liv der han faktisk -maa- tenke paa den maaten eller saa hadde han ikke overlevd, vi trenger egentlig ikke det, vi kan grave oss ned i depressive hull og fortsatt «leve», derfor kan slike raad virke saa  selvfolgelige og enkle for oss. Heldigvis tok jeg meg selv i nakken og forsto at naar det kom fra ham (lederen av kidsa fra Uganda)  saa betydde det noe, han ville hjelpe meg, og det foltes utrolig godt, jeg ga ham en klem og gikk smilende til hostellet sammen med Aurora.

Jeg er bare en dude fra Norge paa tur i Polen, jeg prover aa oppfore meg saa godt jeg kan og prover aa vaere litt mindre stiv enn til vanlig, men tenker ikke saa altfor mye paa det,  noe annet blir det for Aldebaran-kidsa, de er her paa Brave Kids, og representerer Norge, de er Norge. Det er mulig de andre barnegruppene aldri moter noen fra Norge igjen, da er det bildet de faar av Aldebaran slik alle norske er. Det er et enormt ansvar, og jeg haaper det gaar bra. De andre gruppene kommer til noe bedre, Aldebaran er spesielle for de kommer til noe verre, best\verst er selvfolgelig en forenkling. Da maa hjernen vaere ekstra oppmerksom, hofligheten maa skrus paa max, saa mye at man tror det er for mye, men det betyr nok bare at den er akkurat hva den burde vaere, det er ikke lett. Det har nok blitt et kulturkraesj for mange her nede, men det er vel ogsaa meningen, og jeg tror det er viktig at det kommer grupper fra skandinavia og jeg regner med Aldebaran kommer til aa laere ekstremt mye av denne opplevelsen, saa naar de kommer hjem saa kan alle gaa rundt som Abramz, slenge ut livsvisdom og virkelig mene det, for de har opplevd det, saa kan Norge laere av Abu. Jeg er misunnelig paa kidsa som faar oppleve festivalen fra innsiden og som faar mote verden, men misunner ikke akkurat det enorme ansvaret de har, men jeg regner likevel med at det gaar fint. Lykke til videre dere fantastiske flinke Abu-kids.

Heisann!

I går hadde vi en opptreden for et veldsferdssenter. Et hjem for psykiske funksjonshemmede. På bussen maste Moses etter Ipoden min, han ba og tryglet mens han sa «Ipod, Ipod?» noe som egentlig var veldig morsomt, men det endte med at noen minutter før vi var fremme fikk han låne den … Turen dit var ganske spennende, og forestillingen vår gikk ja.. Helt greit. De andre gruppene var også veldig flinke, og Ola/ En jente fra vertsfamilieordningen, som har blitt litt med i Brave Kids gjorde en kjempe bra opptreden i gymnastikk!

Menneskene fra veldsferdshjemmet var veldig rolige, og det var ikke noe problem og ha noen opptreden. Når de kom ut, og vi var på stylter gikk vi bort til dem og hilste og «inviterte» dem bort til sitte plassene. (Noe TV-crewet ville at vi skulle gjøre 😛 )

De hadde satt ut bord med popcorn, noe kjeks og drikke til alle bravekids barna, dette var jo koselig! (:  , så vi spiste popcorn mens vi så på de andre ha sine opptredener. Det var nytt, men også veldig koselig.

Helt på slutten var det Uganda breakdanserene. De hadde et veldig fint dansenummer, og hadde bestemt seg for å få Abrahamz til å danse, noe som gikk veldig bra. Han fikk vist litt av hvor god han var, men langt i fra hvor god han faktisk var. Jeg tror ikke han gjorde det, fordi oppmerksomheten skulle rettes mot barna. Men han var fortsatt VELDIG flink! (:

Thea

Kaukasus jentene

-Mille & Juni

Forste gangen jeg var paa Brave i 2008 saa tenkte jeg ikke saa mye paa hele konseptet, da gikk jeg bare fra ting til ting og skjonte  at jeg er en litt delt person. Paa den ene siden saa er alt paa Brave noe langt fra Star Wars og da lett for aa bli kjedelig for meg, men samtidig elsker jeg det, og noen av opplevelsene hopper mellom disse to folelsene mange ganger ogsaa ilopet av en forestilling. Etterpaa saa er jeg uansett kjempe glad for aa ha faatt det med meg, det maa synke litt for jeg skjonner hvor heldig jeg har vaert, det er en saann merkelig Brave festival greie. Jeg trodde den forste konserten (Reza Mazandarani) vi var paa skulle vaere en konsert det skulle bli vanskelig aa komme seg igjennom, jeg halvsov allerede etter 5 min., men saa opplevde jeg det paa samme maate som Robert beskrev det under her, det var veldig behagelig, som aa synke inn i en drom, og da jeg hadde dromt litt og lyset gikk opp og musikken forandret seg saa vaaknet jeg og kunne nyte resten av konserten ogsaa. Men det beste hadde vaert om konserten var paa en stilig kafe, der man kunne ha drukket te mens man laa paa store, myke puter. Blind Note konserten opplevde jeg ogsaa paa samme maate som Robert, ikke som forventet og daarlig gjennomfort. Da begynte jeg aa bli kritisk, og husket ogsaa det som ble sagt paa aapningen, at disse gamle tradisjoner og kulturer bare blir framfort falskt for turister, men etter de sa det kom det smakebiter av en gammel tradisjon i en fin, moderne konsertsal, etterfulgt av bankett med gratis vin. Hm.. Men der de turistene de snakker om kanskje slutter aa tenke idet de forlater sin opplevelse saa jobber denne festivalen med aa bevare og informere og forandre folks meninger og holdninger, saa en forskjell er det jo. Paa kvelden etter Blind Note saa var det et rituale fra Sardinia ute i gamlebyen, og det var veldig deilig, frisk luft, ingen daarlig hoytalerlyd, ikke noe gratis vin, bare bevegelse og moro gjennom gater med flere gamle kirker og altsaa dette forkristne rituale, veldig bra, troen paa Brave Festival var gjenopprettet.

Igaar, mandag 4. juli, dro vi paa Be-Being, 5 musikere og 2 med forskjellige masker, fra Sor-Korea. Dette var ogsaa paa en scene  i en fin sal, men dette passet bra og det var rett og slett saa forbanna kult at det ikke var rart, feil, eller kjedelig et eneste sekund, det var rett og slett helt sinnsykt kult, og utrolig inspirerende, kjempe toft. Det ga meg saa mye at det ikke var snakk om aa se et rituale fra India etterpaa som jeg mistenkte da at jeg ikke hadde rom for i hodet og som jeg muligens  heller ville sett i en landsby i Rajasthan. Denne konsert/forestillingen skal jeg se paa ny idag! Gleder meg.

Kidsa har spilt utdrag fra Norrone gudinner idag, et eller annet sted, haaper det har gaatt bra.

Jeg skal ikke proove aa beskrive alle foolelsene jeg fikk med saa mange ord men det var utrolig kult og roorende aa mote kidsa foor de skulle paa scenen for a synge. Det ble en kjempe gruppeklem som jeg satte stor pris paa. Veldig moro aa se de paa scenen. Det som kom etterpaa var som Robert beskrev det.

Aurora og jeg mootte kidsa ute ved en minibank istad ogsaa. Maa vaere kult aa rusle aleine rundt i en polsk by, jeg var paa en tur med et par kamerater til Liseberg da jeg var 15, ikke fullt saa brave.

Wroclove!

Nesten hver dag den første uka har lederne av de ulike gruppene, samt ledelsen av Brave Kids og et par tolker, hatt møter på kveldstid der hver leder har presentert situasjonen i sitt land, sin gruppe, «sine» barn og sine visjoner og mål med sitt arbeid. Jeg er ydmyk. Aldri før har jeg møtt så mange flotte og inspirerende mennesker. Mennesker som virkelig brenner og tror på det de driver med. Mennesker som ønsker å skape en bedre fremtid for barn og unge, gi dem håp i en hverdag som for mange av dem er, har vært eller synes helt håpløs. Det er en spesiell følelse å sitte og høre Simba fortelle om folkemord i Rwanda, om foreldreløse barn, om stammer som slakter hverandre ned. Det er sterkt å høre  Abramz snakke om hvordan barn blir gjort til soldater i Uganda. Nela som forteller historier om tilstandene i Kaukasus og om arbeidet hun gjør med flyktninger derfra. Monica som forteller rystende og såre historier om gettho- livet blant sigøynere i Tjekkia. Samtidig er det også fint å se hvordan Nadel fra Gaza, som ikke har vært utenfor grensen på 15 år tar seg en øl, mens han presenterer prosjektet «Gaza Monologues».

I denne sammenhengen er det rart å være norsk. Hva har vi å si i denne settingen? Norge er et rikt og velstående land, vi har gode helseordninger, vi har god plass, ingen er direkte fattige i forhold til hva de er i de andre gruppene. Vi har det så godt og så trygt i dette landet.

Barna i vår gruppe fikk ganske tidlig i oppholdet en sterk reaksjon på nettopp dette. De stilte spørsmål over hvorfor de er med på dette prosjektet. De fikk en følelse av at de ikke hørte til. De kommer ikke fra krigsherjede områder, de er ikke fattige, de har ikke opplevd folkemord eller andre dramatiske hendelser. I denne sammenhengen følte de seg faktisk annerledes. De fikk følelsen av at de andre gruppene ikke inkluderte dem på samme måten, at de fra Afrika holdt sammen og at de fra Øst-Europa holdt sammen. De lurte på om de andre gruppene ikke ville ha noe med dem å gjøre nettopp fordi de kommer fra et velstående land. De hadde ikke noe tilfelles med de andre barna. Heldigvis fant de ganske fort ut at det ikke var tilfellet. De har mye til felles. De er alle barn, de har alle følelser og i dette prosjektet er alle likeverdige.  Som leder og som voksen er det virkelig rørende å se hvordan vennskap utvikler seg på tvers av ulike kulturer og bakgrunner.

Det er herlig å se hvordan samtlige barn smiler og fryder seg, hvordan de tar vare på hverandre, gir og tar. Spesielt vakkert var det å se dem synge sammen på en stor scene rett før åpningen av selve Brave Festival.

Jeg gleder meg til å se resultatet av forestilling de jobber med! Brave Kids både åpner og avslutter Brave Festival. Jeg er stolt, glad og takknemlig over at Aldebaran barne- og ungdomsteater får delta på dette.

Da har festivalen begynt her.

På lørdag var det åpning: Først kom alle barna fra Brave Kids ut på scenen og sang en sang. Det var en fin måte å begynne på. Så var det en god del taler. Juni, og jeg måtte sitte bakerst sammen med barna, for å si ifra hvis de bråket. Billy og Aurora satt også med oss. Så var det topeng pajegan, eller balinesisk  maskedans med I Made Djimat. Med mitt utrente øye blir det vanskelig å se nyansene og å forstå historien som blir fortalt, og da blir det litt kjedelig etter en stund, selv om jeg blir imponert over kroppsbeherskelse, presisjon og samspill mellom musikere og dansere.

Her er en link til noen andre, men det likner litt:

http://www.youtube.com/watch?v=NDx-IXJNFwM&playnext=1&list=PL6A9A75518B47B3E7

I går, søndag, var jeg på to konserter og et rituale. Den første konserten var med Reza Mazandarani med klassisk persisk musikk. Først spilte tre musikere en lang meditativ innledende improvisasjon. Det var mørkt i salen, så jeg havnet i en mellomtilstand mellom våken og sovende. Det var behagelig, det kriblet i hele kroppen. Så hadde de en kort pause, lyset ble satt opp litt, og fem musikere spilte og sang en rekke låter med stor variasjon. Musikerne var lyttende og følsomme, og det ble musikken også.

http://www.youtube.com/watch?v=eyUSl1cJfuI&feature=related

Så måtte vi, altså Juni, Billy, Aurora og jeg, forte oss til en taxi for å rekke en av de konsertene vi hadde gledet oss mest til: Blind note – Multicultural Concert in Darkness. Det jeg hadde forstått var at vi skulle sitte i et totalt mørkt rom og lytte til forskjellige typer musikk. Jeg forestilte meg at det da ville være mulig å bruke mye mer diskré virkemidler enn ellers, siden hørselen og alle andre sanser ville bli skjerpet. Men det jeg opplevde var et eksempel på hvordan man kan ta en genial og enkel idé og skusle den bort. Konserten var i en stor konsertsal. Da de slo av lyset, ble det ikke helt mørkt, for det var masse lyspunkter rundt i rommet, og noen hadde glemt å lukke igjen en dør. Så begynte de å spille. Med det jeg fikk oppleve var dundrende høyttalerlyd i venstre øre. Vi satt oppe i galleriet, og det var ikke mulig å høre musikken fra scenen, alt kom ut av denne ene høyttalere som vi kunne se. Vi kunne skimte at noe skjedde på scenen også, og det var nok musikerne som spilte. Musikken var fin, noe av den veldig fin, men måten det ble framført på var for meg så irriterende at jeg ikke klarte å nyte den. Jeg satt i et dårlig opplyst rom og skimtet dyktige musikere spille, mens det jeg hørte like gjerne kunne kommet fra en cd-spiller. Senere snakket jeg med en som hadde sittet helt framme nede i salen. Han hadde hatt en mye bedre opplevelse enn meg, men også han ble satt ut da de plutselig slo på alle nødutganglysene.

Det siste arrangemente vi var med på, var et rituale fra Sardinia, prosesjon med sorte masker. Ingen vet hvordan denne tradisjonen oppsto, bare at den er veldig gammel. Det er menn med masker og ca. 30kg med kubjeller på ryggen. De hopper seg framover, noe som lager masse lyd. Det er også menn i røde jakker og hatter med lasso, som de kaster ut og fanger folk med. Folka kommer seg som regel løs før noe skjer.

http://www.youtube.com/watch?v=vEg23VDt2nE

Til slutt i går dro Billy, Aurora og jeg til festivalklubben, som de kaller den. Den ligger i øverste etasje, rett ved Grotowski-sentret. Der var det god stemning, med DJ og masse hyggelige folk. Men ingen danset før Abrams kom. Da ble plutselig hele dansegulvet fullt.

Nå har jeg byttet vertsfamilie, bor med Ingrid og Oda og syntes dette er kjempe gøy! (:

Arthur og Gosha er veldig hyggelige, og en dag snart (om det ikke blir i dag) skal Arthur fikse gitaren demmes 😀

Ja, i går lærte vi bort stylter til de Andre, dette var utrolig morsomt!

Moses på stylter 😀

Ibragim og Adam var kjempe flinke på stylter, det må man få med, selvom de har gått før 😛

-Mille

Flere fra gjengen har gjort festivalgata til det beste ved hele PIT 11, nemlig Ingvild og Linn, sammen med Katrine Berntsen, som de rosa Purreprinsessene, utrolig morsomt, en seng, 3 prinsesser og purre, det kunne ikke gå galt. Vi tok en dans og parade sammen med dem i gata på søndag. Da ble vi lykkelige og svette.

-b

Jeg kan nevne at her hjemme i Norrge har Mina og Edda gjort en strålende jobb for oss under festivalen, de har gått på stylter i regn, liggi på kne i giftige, knuste tv-skjermer, løpt rundt med tankebobler og trillebår, vært med på et «ulovlig» stunt på Down Town der vi fikk irritert senterlederen og fikk smekk på pungen av festivalen, vi har blitt elsket og hatet i år, vi har underholdt og vært provoserende, det er moro med teater! 🙂 Takk til Edda og Mina.

Så nå skal det bli deilig å bare se på, jeg har fulgt med på bloggen og det er jo helt vilt det dere er med på, dere er virkelig modige og flinke, jeg er stolt langt inni hjerteorganet. «Bare se på» blir det vel ikke når dere skal opptre, da kommer jeg til å være så proppa full av følelser ar jeg må ha mange pivo etterpå.

Så kjør på videre, oppfør dere eller så kommer jeg og tar dere, og ellers nyt livet, livet er ganske så rart noen ganger.

Vennlig hilsen machine gun bob

Hei Robbis og Naturlig!

Hei gudinner!

Snart drar Aurora og jeg ut på eventyr, for å se treige ting, rare ting, fantastiske ting og for å slappe av og selvfølgelig for å hilse på alle Aldebaranerne. Wroclove imorgen! Da blire koselig og fint. Gleder meg til pannekaker og varm sjokolade og fremmede kulturer, og det skal bli kult å se dere på en  scene i Polen. Da skal jeg forsiktig albue nabomannen og si: det der er kidsa mine, og han eller hun kommer ikke til å skjønne noe pga av norsken.

Planen er klar, imorgen slenger vi krystallene i lomma, går ut av døra, finner den største sola og følger den en hel dag, da er jeg ganske sikker på at vi dukker opp på planeten Wroclaw tilslutt.

Vi ses:)

I dag har det vært vår tur til å undervise de andre gruppene. Jentene hadde selv planlagt hvordan de skulle gjøre det. Dere skal vite det at det ikke er lett å skulle få 50 unger opp på stylter i løpet av 1 1/2 time! Jeg skal være helt ærlig å si at jeg fryktet dette ville bli fullstendig kaotisk. Men det gjorde det ikke. Jentene var smarte, de delte gruppene opp slik at det var en liten gruppe med de minste barna. Thea og Ingrid ledet den lille gruppa, mens jeg var tilstede sammen med dem. Resten av jentene underviste den store gruppa, mens Robert var sammen med dem. Vi hadde også med frivillige og tolker som hjalp litt til, men det var jentene som sto for all form for demonstrasjon og undervisning.

Pedagogen Ingrid fester stylter på en av elevene sine.

Alle ungene syntes det var helt fantastisk! Det var faktisk så vellykket at Anna, instruktøren på Brave Kids spurte om ikke våre jenter kunne komme en time tidligere i morgen å undervise de som ønsket å prøve mer.

Da alle de små hadde vært oppe på stylter, samlet Thea og Ingrid dem i en sirkel og lærte dem deler av en av sangene de brukte i «Norrøne Gudinner». Det var virkelig helt fantastisk og rørende å se på. Alle de små barna var konsentrerte og helt med på det som skjedde. De koste seg faktisk så mye at de ikke ønsket å ha pause!

Thea og Ingrid lærer bort sang til en konsentrert gruppe!

Dessverre fikk jeg ikke sett eller tatt noen bilder av den andre gjengen som underviste, men det gikk visst helt strålende der også! Har hørt rykter om at Mille fikk tatt noen bilder, så kanskje kommer det et blogginnlegg fra den gruppa også.

Ellers er det nå bare en uke igjen til den store avslutnings forestillingen. Jeg må si jeg er kjempe spendt. Robert og jeg får jo ikke se noen ting av det de jobber med. I morgen åpner hele festivalen, ungene skal ha et lite show på selve åpningsforestillingen også. Gleder meg til å se det.

Naa liker jeg workshopene bedre og bedre. Det har kanskje noe med at jeg ser at vi jobber mot en forestilling mye bedre naa enn tidligere. Scenen er markert opp paa ovingsgulvet vaart, og vi begynner saa smaatt aa faa en rekkefolge paa ting. (Selv om det meste sikkert blir forandret til fredag.) Det er morsomt aa se hvordan de minste barna ogsaa blir mer bevisste paa at dette skal bli noe vi skal vise for mange hundre publikummere.

I dag jobbet vi mer med danser fra Tsjetsjenia (som vi ikke skal kalle Tsjetsjenia, men noe annet), og jeg kjenner at jeg er veldig glad for at jeg slipper aa laere den avanserte guttedelen av dansen. Siden jentenes del er saa mye enklere fikk vi tid til aa ove paa sangen vi skal synge paa selve aapningen av Brave festivalen. «This is the day I found my way, and I feel so happy.» Thea, Ingrid og jeg fra Norge har til og med laert oss aa synge overstemmen, sammen med de to jentene fra Uganda, Faith og Esther.

Etter workshopen reiste Thea, Ingrid, Mathilde og jeg til Rynek (etter mye fram og tilbake med forskjellige trikker). Der spiste vi paa McDonalds, deilig med litt kjent «norsk» mat. Vi hadde nok en gang bestemt oss for aa besoke den fine sjokoladecafeen, og lop derfor gjennom regnet. Jeg har naa laert aa aldri reise ut uten regnjakke, og at det kan vaere lurt aa sjekke vaermeldinga paa forhaand. Midt ute i en dobbel varm sjokolade spilte de en av sangene vi brukte i «En Midtsommernattsdrom.» Noe som egentlig var veldig morsomt, og vi har det dokumentert paa film.

I morgen faar jeg to nye romkamerater, Ingrid og Mille, saa kan jeg ENDELIG kvitte med med Thea.

Oda (som egentlig ikke er lei av Thea i det hele tatt)

God dag kjære alle sammen! Åh, når jeg leser innleggene dere skriver fra Polen, blir jeg så lei for at jeg ikke er med. Alt høres så utrolig spennende ut. Og alt dere opplever, det kommer jo til å forbli minner for resten av livet. Nyt tiden godt der nede dere. Her hjemme i Norge, skjer det ikke stort, nå som PIT er over. Jeg er kun med venner, tar bilder, og dagene begynner og blande seg inn i hverandre. Men det er noe av det jeg digger med sommerferien.

Om 8 dager reiser jeg til Frankrike, og det gleder jeg meg utrolig masse til. Kanskje jeg blogger derfra? Hvem vet. Dere er jo fortsatt i Polen da, så kanskje dere undres på hvordan lille Edda har det også. Og den videobloggen Ingrid og Juni postet her om dagen, var så morsom at jeg nesten datt av stolen. Håper noen av dere andre også får mulighet til å poste slike videoer. Det hadde vært utrolig koselig. Savner dere alle utrolig mye..
Kos dere videre i Polen jenter & Robert ♥

Sjallabais folkens.
– Edda K.F

Har forresten fått dilla på Owl City! Check it out.
(Klikk på teksten!)

Hei, i dag har vilært og danse fra landet Rwanda. Var utrolig koselig. Til Lunsj i dag fikk vi suppe med spagetti og gullerot. Og Kjøttboller med poteter til hovedrett. Etter øvingen dro alle fra bravekids til «Vi skal snakke mer om det i morgen, så ingen ting er bestemt. Vi skal finne en løsning som passer for alle, og alle syns er greit. Vi dro hjem, og spiste kveldsmat. Beata lurte på om vi kunne gå til «Melkeautomaten» for og kjøpe melk, siden vi er såå glad i godteri måtte vi kjøpe litt godteri på vei hjem. (Det fortjener vi, siden mille skal til legen i morra tilig med beinet sitt. ) Hun skal møte Robert klokka syv, derfor må hun stå opp rundt 6. Nå sitter vi og rikker Burn og spiser potetgull. Nå skal vi snart legge oss, bare skjekke litt til på pcen  🙂

Hei!!

På workshopen i dag har vi lært av palestinerne. Vi lærte en palestinsk dans, det var gøy.

Til lunsj fikk vi noe veldig rart: Først fikk vi en kremet brokkolisuppe (den likte ikke jeg), så fikk vi pannekake(som så ut som en fisk) med ris, cottage cheese og rosiner i.Ved siden av fikk vi ris blandet med cottage cheese, kanel og frukter, dette anbefaler ingen på gruppa.

Etter lunsj måtte noen av oss snakke litt med Juni av forskjellige grunner. Når jeg kom inn holdt de andre på med breakdance i grupper som vi har gjort før. De hadde lagd en «startdans» før jeg kom inn, men den var ikke så vanskelig å lære. Når vi hadde øvd litt på det gikk vi inn i ringen og repeterte den palestinske dansen. Vi øvde på sangen vi har lært og på å stille opp i et kor.

Deretter lekte vi en lek som går ut på: Vi blir delt inn i 4-5 grupper som står på den ene siden av rommet. Hver gruppe må  velge den sterkeste som skal gå over på motsatt side. Den sterkeste skal løpe over og hente en på sitt lag ved og bære den over igjen, da må begge bære en ny over o.s.v. alle må løfte og ingen kan løpe etter.

Så samla Robert oss og at vi må tenke på hvordan vi skal gjøre det når vi skal lære bort stylter m.m

Alle tok trikken sammen og gikk av på Rynek. Der gikk  Oda, Thea og Mathilde til kjøpesenteret Galleria Domenikanska. Mille, Lena og verts-moren gikk rundt i byen der kjøpte de haremsbukser mm.  Juni, Robert og jeg dro til en internettkafé for og ta kopi av passet og brave kids beviset ,for at alle kunne få et hver. Så gikk vi på en restaurant med masse forskjellig mat og velge mellom. Robert spiste en spagetti rett, Juni og jeg spiste kylling og masse grønnsaker med smelta ost på.

Jeg og Juni trikka hjem til Robert og Juni i mensRobert ble på restauranten for og skrive før han skulle på et møte.

Når jeg og Juni kom hjem snakka vi litt og var på data`n .

Hallo bloggen til Ingrid og Juni:

Capture_20110628

Vi Skypa med Lena og Mille, de hadde det bra.Vi skulle egentlig Skype med mamma, men det gikk ikke så vi snakka sammen via telefonen. Deretter spiste Juni og jeg pannekaker. Så la jeg meg.

ingrid

Hei sann! 😀 I dag har vel vært den hardeste dagen til nå, hjemelengsel, tårer og vondt i benet.. Jeg er utrolig glad for at vi har så supre ledere, er utrolig glad for det 😀 I dag hadde jo Juni bursdag, så vi dro på Rynek/torget og dro på «sjokoladebutikken» og koste oss 😀 Men i dag mens vi trente var det jo som sagt en hard dag.. Det har vært konflikter, lite rom, hardt og en ganske slitsom dag.. Jeg er ganske sliten etter en lang dag, selvom alt er ordnet opp i nå, er jeg fortsatt litt sliten/trøtt og føler veldig på kultursjokk.

-Mille

Lena, jeg og Mille skriver i samme innlegg. I dag har vi vært på sjokolade fabrikken siden Juni hadde bursdag. Vi drakk varm, smeltet sjokolade, var utrolig godt. Etter det gikk vi litt rundt i byen og kjøpte oss is. Så hadde Mille snakka med Beata (vertsmammaen vår ) og sagt at vi skulle ta trikken hjem . Også når Robert ringte henne før og spørre hvor vi skulle stoppe for og gå på en ny trikk, ville hun ikke si det først for hun trodde at Robert/Juni skulle ordne så vi kom oss hjem til slutt da 🙂 Nå sitter jeg og blogger mens jeg snakker med mamma på msn. Har spist litt godteri også (kinder egg) Nå er det ikke lenge til mamma kommer ned. Kommer til Lørdag, gleder meg kjempe mye.

– Lena

Dette innlegget skulle vært postet 25.06.11 kl. 09

Hei og god morgen til alle sammen. Jeg har helt glemt bort og blogge like mye som dere har vært flinke til å være. Men idag er det den fjerde dagen Mina og jeg deltar på PIT. Vi har gått rundt med TVer på hodet, løpt rundt med en TV i et trillebår i hvite forskerdrakter. Malt TVer, og kost oss masse i det ikke alt for fine været her hjemme i Skien/Porsgrunn. Vi har jo fått slike PIT bånd, noe som gjør at vi får gratis buss i hele Grenland. Utrolig kult. Jeg føler meg så fet når jeg går på bussen og bare viser PIT armbåndet. Vi har dessverre ikke vært på noen forestillinger, siden vi har brukt mesteparten av tiden på å opptre, pluss at verken Mina eller jeg har så alt for mye penger..

Ellers  Er det rundt 5 minutter til jeg løper ut døra. Jeg kjøpte noen øredobber jeg trodde var vanlige, men viste seg at det var utvidelse. Brukte 95 kroner på de… WOHO ._. Jeg skal i bursdag ikveld. Sitter nå i Billy sin genser, siden den er så sykt awesome. Har kost meg masse de siste dagene. Savner dere i Polen, ufattelig masse… KOS DERE VIDERE!!

Sjallabais.
– Edda K.F



Hei,
jeg er ikke en stor blogger, så jeg henger litt etter de andre i gruppa, men nå skal jeg iallefall komme med et lite innlegg. Juni og barna/ungdommene har skrevet fint om det vi har vært med på, og det er jo det samme jeg har vært med på. Møtet med Nadel fra Gaza var veldig sterkt for meg. Jeg var bare noen timer unna Gaza, i Egypt, da krigen pågikk i 08/09, og jeg spilte festgjøgleri med Stella Polaris i Gaza uka før intifadaen begynte i 2000. Til tross for den vanvittige fattigdommen og følelsen av å være i fengsel er det et sted jeg alltid har hatt lyst til å komme tilbake til, på grunn av den enorme varmen og gjestfriheten til menneskene jeg møtte der. Å høre hvor enormt mye verre situasjonen der er nå, enn da jeg var der, er smertefullt.
Like sterkt var det å høre Abrams fra Uganda fortelle om hvordan rap og break dance ble hans vei til verdighet fra slummen, og hans enorme dedikasjon, mot og integritet i å hjelpe tusenvis av andre barn og ungdommer til det samme, og hans tro på kunstens evne til å kunne reparere skadene fra 20 års krig.
Jeg må si jeg føler meg ganske ydmyk når jeg sitter i møte med flere ledere for grupper med den typen bakgrunner. Samtidig er jeg utrolig stolt. For den gruppa jeg har med meg er en positiv kraft i det prosjektet vi er med på: Brave Kids. Det er ikke så viktig at jeg har fått kommentarer fra de andre lederne som ‘your kids are so professional’ og ‘the stilt performance really stands out – we must use the stilts’. Det viktige er at de har skjønt hva prosjektet handler om – å møte mennesker på tvers av kulturer og se forbi og avsløre de fordommene vi har, og bli kjent og knytte kontakter. Det høres lett ut, men det er ikke det.
Likevel vil jeg si, at uansett hvor fornøyd jeg er med vår gruppe her, så håper jeg de ser, og jeg regner med at dere leser dette, den dedikasjonen og dyktigheten de andre barna har i det de gjør. Noen av de som er ufokuserte i treninga står klippefast når de går inn i sine egne kunstneriske uttrykk, det er noe som de er født til, og det er noe som gjør livet levelig for dem. Jeg håper våre barn og ungdommer legger merke til dette. Det er noe vi mangler som de har. Våg å bli kjent med det. Vær modige.

I dag er det fridag for alle Brave Kids-barna. Vi ledere har på sett og vis også fri i dag. Vi har bare hatt et møte i dag. Vi har et møte hver dag der lederen for hver gruppe presenterer sin gruppe, historie og sine visjoner. I dag ble møtet ledet av lederen fra Gaza. Jeg kan med hånden på hjertet si at dette ikke har vært en fridag for meg! Jeg får ikke fri i hodet. Det var utrolig sterkt å høre han snakke om sitt arbeid med prosjektet «Gaza Monologues».

Robert, Nadel og en av de palestinske jentene.

Under Israels angrep på Gaza stripen i desember 2008-januar 2009, ble over 1300 palestinere drept. Situasjonen var umenneskelig, og samtlige ble sterkt traumatisert. Skoler, sykeshus og organisasjoner ble bombet. All form for trygghet forsvant.

I 2010 startet ASTHAR Theatre opp med prosjektet «Gaza Monologues». Hensikten med prosjektet var å gi barn og unge fra Gaza en stemme, la dem skrive sin historie og sende den ut til resten av verden.  32 to barn og ungdommer fra forskjellige steder i Gaza ble samlet. De møtte hverandre gjennom arbeid med ulike former for teaterøvelser. Mye av ASTHAR Theatres arbeid bygger på Agusto Boals forumteater. Etter å opparbeidet en trygghet i gruppa, startet prosessen med å la barna få skrive sine egne tanker og følelser omkring det som skjedde under krigen. Lederen beskriver at dette var vanskelig. Ord er vanskelig. Flere av dem klarte ikke å skrive. En gutt gjentok dem samme setningen igjen og igjen «jeg vil dø, jeg vil dø, jeg vil dø». Etter mye jobbing klarte etterhvert flere av dem å sette ord på opplevelsene sine. «Gaza Monologues» oppstod. I forkant og i etterkant av arbeidet med monologene, ble det samlet inn data om barna. Det viste seg at arbeidet har hatt en tydelig helende virkning på barna. De har fått bearbeidet flere av sine traumer.

Den palestinske gruppa

I dag blir «Gaza Monologues» spilt over store deler av verden. Monologene er åpne for bruk og er oversatt til flere språk. Jeg er ikke kjent med at monologene har blitt brukt i Norge, men du skal ikke se bort i fra at det vil bli en slutt på det.

Mer og «Gaza Monologues» her:

http://www.thegazamonologues.com/gaza-monologues.php

For aller første gang skal ungdommene fra Gaza selv få spille sine monologer i utlandet. Etter mye strev klarte de å få krysset grensen, og de befinner seg nå her i Wroclaw under Brave Kids. Dette er STORT.

Vi har enda ikke møtt ungdommene. De skulle ha kommet til workshopen i går, men uflaks som de har hatt, klarte de å miste et fly, så de måtte være en ekstra dag i Wien. De syntes visst ikke egentlig det var så ille. De har tross alt ikke vært så mye utenfor Gaza, så det å få med seg et ekstra land på veien var helt greit. Jeg er spent på hva de kommer til å lære bort til våre barn. Dessverre får ikke vi sett så mye av det arbeidet de kommer til å gjøre. Vi ledere trekker oss mer og mer ut av workshopene. Så sant ungene føler seg trygge, skal det kun være de og instruktørene som jobber sammen. Våre barn ser ut til å klare seg utmerket uten Robert og meg tilstede.

Nå er det Thea, Lena og Ingrid som blogger her ( yo yo).. I dag har vi RAPPA hele dagen (yo yo) Det startet med Thea og Ingrid som så på Ingrids onepiece og Thea sa: Ingrid har med seg onepiecen sin( tilpasset til refrenget til Vestbysvartinga av Karpe diem ) og det utviklet seg til en hel dag med rapping og mye Gatas parlament (yo yo)..

Rappende jenter på lekeplass

Vi har også lært en av guttene fra Rwanda å rappe på norsk (yo yo). Det klarte han helt perfekt (yo yo).

Nå skal vi ut å trikke og drikke( woda niegazowana ) ( yo yo).

Hei, i dag har vi lært og break danse av Uganda. Det var utrolig morsomt. Det var konsert i dag med et norskt band som vi skulle på. Men jeg, Thea og Ingrid er hos Juni siden vi ikke orka og på konsert. Oda, Mille og Mathilde koser seg på konsert mens vi har vært og spist pannekaker til middag, vi var på en sjokolade butikk og kjøpe varm sjokolade før vi kjøpte en kjempe stor is.

Varm sjokolade:) 🙂 🙂

Vi har kosa oss masse, og fått i oss masse sukker. Jeg vet ikke hvordan det går med i andre, men sikkert kjempe bra. Nå skal vi snart trikke inn til byen for og møte de andre. Så drar vi hjem til vertsfamiliene. I morra er det fri, bare være hjemme 🙂

Pannekaker, varm sjokolade og nå en "liten" is...

– Lena

Hei alle sammen!

Jeg storkoser meg her nede i Polen, brave kids er en helt utrolig bra opplevelse, gleder meg masse til aa komme hjem, fortelle alt foor jeg kan legge meg ned aa sove..

Naa har jeg da internett, slapper litt av foor jeg skal paa konsert, gleder meg ganske saa mye, mens alle andre enn Mathilde, Oda og jeg skal paa konsert! 😀

Kos dere

-Mille

Aplaus

I går var dagen da alle de ulike gruppene viste en individuell forestilling. Det var utrolig mange flott innslag. Alt fra polske rytmeleker, tradisjonelle folke danser, brakedance-teater og vår stylteforestilling. Forestillingen var åpen for publikum. Våre barn gjorde en fantastisk prestasjon. Det var så og si ingen ting som gikk galt.

jentene på scenen

Tor får brudeslør

I kveld skal alle gruppene spille sin lille forestilling på Agora kultursenter. Disse forestillingene er åpne for publikum.

http://bravefestival.pl/bravekids/index.php/en/programme/on_tour/Aldebaran

Vi gleder oss alle til å vise forestillingen vår 🙂

Fra prøvene på "Norrøne Gudinner"

Workshop på Agora.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Dette har vært en dag med mange inntrykk. Jeg har både ledd og grått i dag.

Først av alt må jeg få meddele at gruppen fra Gaza faktisk kommer! De har klart å krysse grensen til Egypt. Det har stått i kø med over 10 000 andre mennesker i over 3 døgn. Nå er de i Kairo og i morgen kveld kommer de til Wroclaw. Fra og med lørdag vil de ta del i arbeidet. Dette er stort! Jeg sitter faktisk her med tårer i øynene og klump i halsen. Jeg hadde ikke trodd at de kom til å klare det, men nå kommer de. Det vil nok bli en ganske stor utfordring for alle parter. For det første vil jeg tro at de er enormt slitne når de kommer. For det andre kan de ikke noe engelsk, og det kan nesten ikke lederen deres heller. Det jobbes med å finne en arabisk tolk. Det er litt trist at de ikke rekker å komme før på lørdagen, for i morgen kveld skal alle gruppene spille sin lille forestilling for publikum. Men for at ikke gruppen fra Gaza skal bli «glemt», skal noen skuespillere her fra Wroclaw lese monologene som de fra Palestina selv skulle ha fremført. Dette synes jeg er en fin måte å løse situasjonen på.

Ellers har det vært helt fantastisk å se alle ungene i dag. 6 ulike grupper, 50 unger. Forskjellige språk, forskjellig alder og veldig forskjellige bakgrunner. De har jobbet med leker, sanger og rytmer. Alle har deltatt og alle har sett ut til at de har kost seg. Allerede nå kan man se at vennskap på tvers av kulturer er i ferd med å utvikle seg. Det er flott og rørende. Det er også helt fantastisk  å se våre egne barn i dette arbeidet. Jeg ser sider ved dem som jeg aldri har sett før. De slipper seg løs, det er ingen som klager over at de ikke får til ting. Alle er med hele tiden. Jeg vet at det er flere av dem som synes at noen av øvelsene er skumle eller vanskelige, men samtlige utfordrer sine egne grenser! Jeg opplever det som veldig sterkt å se. BRAVE KIDS.

Is på Rynek.

Etter en lang dag med masse barn, leking, synging og ledermøte, dro Robert og jeg inn til byen og spiste middag. Etter det møtte vi Ingrid, Mathilde og deres «mor». Det er helligdag i Polen i dag, vi har ikke riktig forstått hva slags helligdag det egentlig er. Det har ikke noe med st. Hans å gjøre, men det er en eller annen kristen tradisjon. «Moren» til jentene forsøkte å forklare oss det….vi fikk med oss at det hadde noe med løv å gjøre. Noen kastet løv og blomster foran presten ved kirken….det var en prosesjon osv..  Det spiller for oss ikke så veldig stor rolle, for det som spilte en stor rolle i kveld, det var det faktum at nesten alle som gikk forbi oss spise is. Vi kunne jo ikke være noe dårligere enn dem!

Ingrid, Mathilde, Juni og jentenes "mamma" spiser is.

En ting har jeg lært i dag, og det er at Ingrid er VELDIG glad i is!

I dag var det aller forste motet vaart med de andre barna/ungdommene, og det gikk egentlig mye bedre enn jeg hadde trodd. Flere av dem hadde engelsk som sitt forste spraak, saa det var ikke noe problem med kommunikasjon der. Vi snakket litt med noen av de som kom fra Uganda, og de var virkelig hyggelige. Veldig morsomt at hun ene derfra heter noe saa norskt som Esther.
Andre gode nyheter vi fikk i dag var at ungdommene fra Gaza ogsaa kommer. De vil vaere med fra lordag av, og vi gleder oss virkelig til aa mote dem.

Etter workshopen innviterte vertsfamilien vaar Mille, Lena og verts-moren deres til oss. Vi hadde det fint og drakk te (en ubehaglig opplevelse for en av oss) samt lo mye.

Naa er vi slitne og trote, og vil ikke holdes ansvarlig for eventuelle skrivefeil.

Natta fra Thea og Oda

Hei,

Lena og Mille har ikke noe særlig tilgang til internet, derfor skriver de det de ønsker å meddele ned på papir, og jeg blogger for dem 🙂 Det kommer til å bli lagt ved bilder litt senere. Vi må bare organisere litt med minnekort osv…

Mille skriver (direkte sitert):

«Første dagen vi kom ned ble jeg møtt av vertsmoren min. Lena og jeg ble kjørt av hun, og en som heter David hjem til vertsmorens hus. Da fikk vi se rommet vært. Det er en stor dobbeltseng, noen skap, et lite bord og et stort vindu. Jeg fikk mange inntrykk på en gang. Det var veldig varmt, og jeg hadde ganske varme klær. Senere på dagen gikk vi en tur i parken. Parken var veldig stor. Det syntes i hvertfall vi. I parken møtte vi en venn av vertsmamma. Hun var engelsk lærer, og kjempe koselig. Så gikk vi hjem. Der startet vi å klippe ut ting som betydde noe for oss, eller som vi likte i blader. Dette limte vi inn på et A3 ark, så det ble «dream-map».

Neste dag våknet vi rundt 8. Den dagen dro vi i bursdag. Der malte hun vi bor hos annsiktsmaling, og vi lagde stoooore såpebobler. Det var utrolig gøy. Så dro vi til enda en park. Denne var større, og hadde et grønt vann. Det var koselig å gå der. Etter det gikk vi til trikken, og etter en time med kjøring, gikk vi en time. Når vi kom hjem var vi utslitt og ganske lei av å gå. Senere på kvelden satt vi på verandaen og drakk te. Polen er utrolig koselig.»

Lena skriver (direkte sitert):

«Første dagen vi kom ned ble vi hentet av foreldrene våre. De bor ikke sammen så vi skulle bo hos dama. Vi kom inn døra i blokken der vi skulle bo. Vi ble vist et rom der det var en dobbelseng, noen skap, et lite bord og et stort vindu. Når vi hadde rekt og pakke ut gikk vi til en park. Der møtte vi en mammaen vår kjente. Vi kjørte med hun hjem og lagde en kolasj, og vi la oss til og sove.

Andre dagen spiste vi is og jordbær til frokost. Så måtte mammaen vår hjelpe til i en bursdag i barnehagen. Vi lagde kjempe store såpebobler og barna ble mala i ansiktet.

I dag har vi møtt de andre barna og lekt noen leker.»

Hei!

Idag har vi møtt alle lederne og gruppene fra de forskjellige landene, som skal være med på Brave Kids. Det var veldig intressant og spennende.

Da Ingrid og jeg ankom Agroa, som er stedet vi skal øve de neste to (og en halv) ukene, var nesten alle barna og lederne på plass, inne i det store rommet. Vi begynte med å stille oss i ring og å bytte plasser, altså de som kom fra samme land skulle bytte med hverandre, og man kunne ikke stå ved siden av noen som kom fra samme land som en selv. Deretter ble hele gruppa delt i tre og hver av delgruppene skulle velge et dyr om de skulle være. Det ble en gruppe  med tigere, en med slanger og en med ulver. Vi gjorde det samme med de nye gruppene, som med landa. Etter det hadde vi noen andre leker. Vi hadde lunsj også. Den bestod av sterk tomatsuppe med makaroni i, til forrett. Til hovedrett hadde vi kjøtt med salat og chips. Etter lunsj var det mer «bli kjent»-leker. En av lekene var lenkesisten. Vi lærte en sang og noen klappedanser, eller hva det nå enn var.

Under hele «øvingen» fikk vi drikkepauser, og det var vann som alle kunne ta av i jentegarderoben. Hele «øvingen» sluttet med at vi sang den sangen vi hadde lært tidligere. Dette har vært en fin første dag på Brave Kids, og vi gleder oss til å lære mer og bli kjent med alle barna fra alle gruppene.

Mathilde og Ingrid

I dag har det vært en rolig dag. Iallefall for Robert og meg. Vi har tilbragt mesteparten av dagen på ulike kafeer på Rynek (torget)

Robert har spist sushi og sitter nå og skriver.

Jeg møtte Thea og Oda en liten tur i dag. Tok dem først med til Blu Bar, der de spiste lunsj. Deretter dro vi på en veldig koselig sjokoladekafé, som selger den beste varme sjokoladen i verden.

Dette har med andre ord vært en ganske avslappet og behagelig dag, men i morgen braker det virkelig løs. Da kommer både vi og ungene til å møte de andre lederne og gruppene. Jeg tror jeg gleder meg like mye som ungene! Kjenner at det skal bli godt å komme i gang med hele prosjektet nå. Brave Festival er en veldig stor festival og det henger plakater og plansjer rundt om i hele byen. Det er ganske kult å lese om sin egen gruppe på en av plansjene som står utstilt på torget.

Her stå jeg foran Brave Kids plansje på Rynek.

Ellers ser det meste fortsatt ut til å være under kontroll. Mille og Lena skulle i bursdag i dag, Ingrid og Mathilde har vært på skoleavslutning og Thea og Oda har i tillegg til å henge litt med meg, vært på bytur med datteren i familien og kjæresten hennes.

Jeg ser fram til å møte alle sammen igjen i morgen og høre mer om hvordan de har hatt det dette første døgnet. Jeg kan ikke si at jeg bekymrer meg for dem, for jeg vet at de kontakter meg dersom det skulle være noe, men det er likevel litt rart å ikke ha fullstendig kontroll over hva de driver med og hvordan de har det.

-Juni-

Hei.

I dag har vi vaert paa polsk barneskoleavslutning. Det var litt av en opplevelse. Vi gikk til skolen, og der fikk vi litt tid til aa se oss om inne paa skolen. Vi fant ut at de polske barna begynte paa skolen det aaret de fyllte syv aar. DEretter bar det inn i gymsalen. Det var det helt overfyllt, og vi fikk nesten ikke plass. Det tok ganske lang tid foer alle var klare, men naar selve sermonien begynte gikk det heller ikke fort. Vi skjoente ingenting av det de sa, men vi saa at det var noen som fikk medaljer. Det var ogsaa noen som holdt tale, blandt andre den kvinnelige rektoren. Det tok lang tid, og vi ble varmere og varmere. Lufta ble daarligere og daarligere, og til slutt maatte vi gaa ut, fordi vi ble svimle og det ble vanskeligere aa puste normalt. Da vi kom ut var det kjempedeilig aa puste i frisk luft. Vi fikk noekkel av vertsfamilie-mammaen og gikk alene hjem til huset. Inne i huset var det deilig og avkjoelt. Naa sitter Ingrid aa spiller med noen polske kortlekespill. Mens Mathilde skal slappe av, foer vertsfamilien kommer hjem.

Etterpaa skal vi laere aa lage nasjonalretten til Polen. Det gleder vi oss veldig til!

Ingrid og Mathilde.

I går ankom vi Wroclaw. Der ble barna møtt av vertsfamiliene sine. Vi fikk så vidt hilst på to av familiene før de dro avgårde. Det hele gikk veldig fort! Robert og jeg ble møtt av en som jobber som frivillig på Brave Kids. VI skulle bli hentet i bil, men som det som oftest er under festivaler, hadde det oppstått fullstendig kaos, så vi måtte ta buss. Det var et prosjekt i seg selv i og med at vi i tillegg til oss selv og tre kofferter, hadde tre store og tunge pakker med spesialbagasje med stylter. Heldigvis er polakkene veldig gjestfrie, så vi kom fram tilslutt.

I det vi kom inn på festivalkontoret var det stor jubel og glede blant de som jobbet der. De hadde akkurat fått greie på at Wroclaw var blitt kåret til Europas kulturhovedstad i 2016. KULT!!! Med andre ord, en gledens dag 🙂

MEN, det var også et skår i gleden. Gruppa med ungdommer fra Gaza har fått store problemer med å krysse grensa. Alt har vært i orden med visum for å komme inn i Polen, men det viste seg altså at til tross for at de skulle få komme inn i Polen, fikk de ikke lov til å krysse grensa mot Egypt. I går kveld sto de i kø med 10 000 andre mennesker som skulle krysse grensa, men det slippes bare ut 300 om dagen. Det jobbes på spreng med å forsøke å finne alternative løsninger for ungdommene, men i går så det dårlig ut. Jeg vet enda ikke om de har klart det, men jeg tviler. Noen ganger er verden så urettferdig at jeg får lyst til å legge meg ned å grine. Tenk for en mulighet og en opplevelse det ville vært for denne gruppa å få komme hit. Tenk hvor mye de har gledet seg til dette, og tenk hvor grusomt det må være å stå i kø med 10 000 andre mennesker!

I dag er det fridag for både oss ledere og for barna. De kommer til å tilbringe dagen sammen med familiene sine. Robert og jeg kommer nok til å sitte på diverse kafeer. Drikke te, skrive, lese, strengt tatt kose oss og nyte Wroclaw 🙂

Det er forste dag og klokken er 22.10 i skrivende stund. Vi traff vertsfamilien vaar for aller forste gang og forsteinntrykket er kjempe bra. Familien vi har kommet til, tre folk og en katt, bor i en leilighet i et stort leilighetskompleks – over 30, 000 bor her – og det maa meldes, lekeplassen er veldig morsom. Oda og jeg deler et fint rom, og hun er for forste gang den ryddige (det er bare midlertidig). I dag har vi ogsaa truffet verdens hyggeligste mor/bestemor som bare snakker russisk og vi vet naa at det skal bli utfordrende aa jobbe rundt spraakbarrieren. Men det maa sies, vi kan et ord (gratulerer).

Etter middag og for vi gikk ut for aa sjekke lekeforholdene satt vi en god stund paa det trivlige kjokkenet. Da ble det mye snakk om forskjellene mellom Norge og Polen (samt hvor ulikt Finland er Norge) og det aa bo et sted med hver forelder. Det har skapt noen nye tanker i vaare hoder.

I morgen gaar turen til byen og litt sightseeing med Karolina, datteren i familien, og kjaeresten. Det ser vi frem til.

Vi velger naa aa avsluttet innlegget mens vi foler oss som pionerer og veibyggere for blogging fra vertsfamilier paa norsk i Polen. God natt.

– Oda og Thea

Ja, da er alle kommet gjennom sikkerhetskontrollen og sitter trygt samlet på Torp og venter på at gaten skal åpne. Alt har gått greit til nå. To foreldre og en bestefar henter oss og kjørte oss hit. Tusen takk til dem 🙂

Klare for tur 🙂

Tror det kribler litt i magen til alle sammen. Ungene blir hentet av vertsfamiliene sine på flyplassen. Robert og jeg blir forhåpentligvis også hentet av ett eller annet menneske. Vi skal bo i en egen leilighet. Jeg gleder meg utrolig til å komme fram. Det er flere år siden jeg har vært i Wroclaw. Det er en av de vakreste byene jeg har vært i.

Jeg har spurt hva barna gleder seg mest til.

Ingrid: Jeg vet ikke. Jeg gleder meg til alt, jeg. Har ikke bestemt meg helt. Kanskje til å se hvordan det ser ut der.

Mathilde: Si det? Jo, til å se byen Wroclaw.

Oda: Til å møte vertsfamilien.

Thea: Møte de andre vi skal jobbe med

Lena: Møte vertsfamiliene

Mille: Jeg gleder meg til å jobbe med andre barn fra andre kulturer

Robert: Jeg gleder meg mest til å bli kjent med masse nye mennesker.

Juni: Jeg gleder meg til å komme hjem, neida det var tull! Jeg gleder meg til å møte nye mennesker. Til å se spennende forestillinger, til å se hvordan dette kommer til å oppleves for ungene:)

Da drar vi!

Nå sitter vi på flyplassen og det er en time til flyet går. De verste reisenervene har gitt seg, og jeg begynner å tro at alt faktisk går bra. Alle papirer og bagasje er i orden, og alle har kommet seg gjennom innsjekkinga. Og utrolig nok har jeg også begynt å blogge før vi kom til Polen. Når vi kommer til flyplassen er det vertsfamiliene som kommer og møter oss, og jeg har litt blanede følelser. Jeg regner jo med at de er hyggelige, men det er vel lov å si at jeg er litt nervøs? Uansett så er jeg klar for en kjempe fin tur sammen med de andre herlige jentene (og Robert).

Oda

Ja, nå begynner jeg og få sommerfugler i magen, spent i hele kroppen og nerver. Jeg er både redd og veldig glad. Kommer til og bli en fantastisk tur, med mange fan tastiske personer. Vi drar da i morra, tiden har gått så fort. Det er så mange tanker rundt i hodet mitt akkurat nå, hvordan er familiene ? hva kommer til og skje ? Alle sånne spørsmål dukker opp i hodet mitt. Nå er jeg pakket og klar, er noen få ting jeg må pakke når jeg står opp i morra, men ellers er alt på plass. Jeg har sikkert tatt med meg ALT for mye klær siden vi får vasket klær der nede. 😀

– Lena

1 dag igjen. Ungene er naturlig nok veldig spente. De skal være borte fra landet og foreldrene sine i 3 uker. Det er for dem veldig lenge. Så og si ingen av dem har vært så lenge borte fra det trygge og kjente. Vi drar til Polen, en annen kultur. De skal bo hos vertsfamilier som garantert har helt andre rutiner enn hva de er vant til. Som om det ikke er nok, skal de også jobbe med med barn fra totalt andre kulturer. De kommer til å møte på utfordringer og problemstillinger de ikke er kjent med fra før. Vil de få kultursjokk? Skal man forberede dem på det?

Kultursjokk er faktisk veldig vanlig. Her finner du en artikkel om fenomenet:

http://www.kinaintern.com/index.php?option=com_content&view=category&id=50&Itemid=125

Jeg er ganske så sikker på at det vil gå greit, men det er klart at det er mye som er nytt. Det kommer nok til å bli litt hjemlengsel og noen tøffe dager. Sannsynligvis også for meg. Jeg har heller ikke vært med på noe slikt som dette.

Om ikke lenge er vi i Polen!

Tenk det! , jeg er så spent. Har pakket noen klær, og pakker resten i morgen på min «pakkedag» 😛
Ellers tenker jeg mye på det jeg skal si, og leser gjennom det nesten hele tiden. Da blir man ganske glad for at man har musikk 😀

Men det som er så rart med denne turen, er at alt er som det skal. Alt er ferdig, unntatt pakking daaaa, men..

Ja, det virker som om alt er bra og riktig!

-Mille

Hei, jeg heter Mathilde og jeg er medlem av Aldebaran barne- og ungdomsjente teater. Det er jeg veldig glad for at jeg er. Jeg er glad for at jeg er en del av denne gruppa, fordi jeg har blitt kjent med så mange fantastiske mennesker, som jeg har blitt så glad i. Derfor må jeg nesten takke Oda Garshol, som la det opp slik at jeg kunne begynne i Aldebaran.
Men det er andre ting som gjør at jeg er glad, denne sommerkvelden i juni. Jeg skal til Polen, på festivalen Brave Kids, sammen med alle disse fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med det siste året. Jeg tror og håper at denne turen kommer til å være en stor opplevelse for alle de som drar nedover.
Enda en ting jeg er glad for, er at jeg skal bo sammen med Ingrid Nagel. Hun er virkelig livlig, sprudlende og inspirerende. Det vi får håpe på, er at vertsfamilien vi skal bo hos er snille. Hvis de er snille kommer vi nok til å ha det fint. Vi kommer til å få det så gøy i Polen!

Nå har jeg tenkt til å begynne på pakke, men det har jeg tenkt på de siste seks dagene. Så vi får håpe at jeg blir ferdig til vi skal dra. Tvi tvi.

Da sier jeg bare takk for meg og mitt første blogginnlegg.

Mathilde.

Hei!

Nå kjenner jeg også sommerfuglene i magen! Håper alle liker forestillingen vår, det gjør de nokk, hvertfall når alle er så koselige og jobbe med!!! Det blir så spennende å reise til utlandet uten å ha med foreldrene:-D   Jeg gleder meg til å se Wroclaw!! Det blir morsomt å lære alle de tingene de andre gruppene holder på med.

Tida går så fort, det er rart og tenke på at om to dager er vi hos værtsfamiliene våre og koser oss;-)

Ingrid

Hei, i dag hadde vi general prøve. Gikk veldig bra. Nå skal jeg og mamma snart sette oss ned for og finne ut hva jeg trenger og pakke med. Nå kjenner jeg sommerfuglene i magen. Jeg er utrolig spent, og gleder meg veldig. Trenger jo ikke så mye klær siden vi får vaske klær der vi skal bo. Da er det en dag igjen på skolen, så drar vi. Ååå, nå begynner nervene og komme.

– Lena

HEI!!

Nå har jeg tenkt og begynne på pakkinga, mye jeg skal gjøre vettu!!  Jeg vet bare ikke hvem bag jeg skal bruke, enten en helt svart / en svart med røde streker på!! Hva synes dere?? Jeg klarer ikke og bestemme meg:-D Det skal komme bilder etterhvert:-D

I dag var det jo generalprøve det gikk bra, men jeg fikk en stor knute på tauet og da var det vanskelig og få det til og henge på meg,  men det gikk heldigvis bra!! Gleder meg til tirsdag, da skal vi jo dra vettu!!

Ingrid

PS: sorry for at jeg først begynnte og blogge nå:-(

I dag hadde vi en super general prøve!

Først terpa vi litt på det som trengtes før publikum kom. Det var tungt, men virkelig bra, vi fikk virkelig tatt siste rest og er nå klare for å dra. Tenk at vi drar om to dager!

Nå skal vi ikke gå på stylter før Fredag, så da blir det litt avslapping, men ja..

-Mille

Nå kjenner jeg at jeg får sommerfugler i magen når jeg våkner opp, klar til den siste dagen med øving før vi drar! I dag tidlig, når alarmen min ringte våknet jeg med en gang, tenkte meg om og kom over teateret, det er så stort!

Ja, og i går begynte jeg å pakke, først i går,.. Ikke noe problem, egentlig best. Jeg kjenner at jeg er ganske klar nå, for å dra til utlandet uten foreldre, selv om mamma, lille søsteren min og noen venner av oss kommer ned den siste uken og skal se på avsluttnings-showet og slikt.  Det blir supert!

Akkurat nå er jeg ganske våken, våken av glede, så jeg håper det fortsetter sånn i dag, for det er virkelig bra.

Tenkte jeg skulle ta med det siste diktet i stykket;

» Now do I see the earth anew
Rise all green from the waves again
The cataracts fall, and the eagle flies,
And fish he catches beneath the cliffs.»

Kjempe fint dikt

-Mille

Joda, mine tanker, gleder og forventninger. Jeg har så mange at jeg ærlig talt ikke vet hvor jeg skal starte.
Først av alt så gleder jeg meg jo veldig til å dra til utlandet med vennene mine og å oppleve et annet land på en helt annen måte en jeg tidligere har. Når det er sagt så venter jeg i spenning på den dagen jeg vil treffe vertsfamilien min og de andre barna/ungdommene. Det blir rart å møte noen jeg vil  jobbe med så å si hver dag i tre uker, men som ikke kan språkene jeg kan. Det er både litt skremmende og noe jeg ser på som en morsom utfordring å jobbe rundt.
Jeg forventer også at jeg vil lære masse nytt om andre kulturer, teater og meg selv. Det blir gøy å skulle lære bort stylter til de andre og lære breakdance/Hip hop og mye annet fra de andre gruppene. Forhåpentligvis har vi alle noe å lære hverandre.

Men det jeg gleder meg kanskje mest til er å vise frem forestillingen vår og å se de andres. Etter utallige timer med hardt arbeid, av og på med stylter, kostymer og parykker blir det gøy å vise frem resultatet til noen andre. Vi skal jo også se de andre forestillingene, den 24. juni, og det blir jo veldig spennende. Da får vi se litt av det vi skal lære av dem samt at vi får se en liten del av deres teatergruppe og kultur.

Jøsses, dette ble uorganisert, men det får stå si’ prøve.

I dag har vi øvd i fem timer. Det har vært hardt, men nå ser du ut som at det går bra. Vi har jo ikke hatt god tid på oss til og lage en mini forestilling, så jeg er stolt av teateret at vi har greid det på så kort tid. I morra blir det mer øving, det trenger vi 🙂

Fra forestillingen vi hadde for litt siden «En midtsommer nattsdrøm»

– Lena

Ja, alle sammen.

Jeg går rundt og tenker mye på Polen-turen vår, det Lena og meg har snakket mye om er det at når vi kommer hjem skal jeg chatte med soffaen, tekste med pipa og kanskje ringe litt med vinduene 😀

Ja, jeg gleder meg masse! Det jeg gleder meg mest til er vel å se hvordan barne og ungdomsgrupper fra andre land arbeider og fremfører. Jeg gleder meg også masse til å lage en forestilling, det blir et spennende prosjekt, med tanke på at det ikke er så god tid også.

Ellers håper jeg jo på at det blir en super tur, noe det sikkert blir. Vi er jo en gøyal gjeng, og gode venner. Lena og meg har jo vært venner lenge, og før teateret også, så alle er gode venner.
Det er ikke mange på min alder (13) som får dra til Polen med teateret på en stor festival!

Uansett gleder jeg meg masse, jeg  er utrolig sliten i dag etter øvingen, og det føles supert!

-Mille

Nå er alt på plass, øvingene er harde og tøffe. Det er virkelig gøy, og vi gleder oss masse! Aldebaran er jo et flott teater, og en super gjeng, vi gleder oss mye.

Jeg har jo vondt i beinet, men det hindrer meg ikke i å øve, øvingen nå er veldig viktig, det er jo ganske så stort, at vi, en liten gjeng fra Skien, i lille Norge skal på en så stor teaterfestival!

Så, ja!
Vi gleder oss

-Mille

Det er 3 dager igjen til avreise. Det virker faktisk ut som om vi har alt under kontroll. Det aller meste av formelle ting er på plass. Det er avklart hvem som skal kjøre oss til flyplassen. Jeg har samlet alle viktige papirer som skal være med i en perm. Jeg vet hvor jeg har passet mitt. Robert reparerer i dette øyeblikket de styltene som må fikses. Jeg har noen tråder jeg må klippe på kostymene, men det er det. Er det mulig? Noe må være galt. Jeg er ikke en gang nervøs. Jeg skal ha med meg 6 barn/ ungdommer på festival i Polen i 3 uker. Det er et ganske stort ansvar, men jeg er sikker på at det vil gå bra. Det er en fantastisk flott gjeng med jenter, og jeg regner med de kommer til å oppføre seg eksemplarisk. De kommer til å få en opplevelse for livet.

Slitne gudinner etter øving på torget.

Jeg tenker mye for tiden. Tenker på hvor heldige vi som bor i Norge faktisk er. De fleste andre gruppene vi kommer til å møte under Brave Kids er barn som kommer fra krigsherjede land, flyktninger og gatebarn. Alle barna blir innlosjert hos vertsfamilier. Tenk hvor fantastisk godt og trykt det må være for dem å bli tatt vare på av en familie i 3 uker. For oss er det en selvfølge. Våre barn vil komme til familier som høyst sannsynlig lever etter lavere standard enn det de er vant til her hjemme.  Jeg er spendt på hvordan møte mellom de ulike kulturene kommer til å bli. Selv kjenner jeg at jeg gleder meg enormt til å møte lederne av de andre gruppene. Gleder meg til å møte mennesker som virkelig brenner for det de driver med. Mennesker som ser verdien av kunst som uttrykksform. Jeg gleder meg til å knytte kontakter og bygge nettverk.

Jeg vil gjerne dele denne med dere: http://vimeo.com/11938213

Dette er en av gruppene vi kommer til å jobbe sammen med.

Ellers jobbes det fortsatt med prøver på forestillingen «Norrøne Gudinner». I dag har vi jobbet i 5 timer i Biohallen. Skuespillerne er tollmodige og gjør en kjempe innsats. Det er en fryd å jobbe med dem. I morgen har vi de siste prøvene før vi drar. Vi kommer til å ha en åpen visning for publikum kl 11.30 i Biohallen. Bare kom!!

-Juni-

Hei alle som leser denne bloggen akkurat nå. Jeg heter Edda, og uheldigvis skal jeg ikke være med til Polen. Men jeg har tenkt til å blogge litt her ifra Norge, og siden jeg også skal være en del av PIT (Porsgrunns Internasjonale Teaterfestival) har jeg tenkt til å blogge litt om hvordan dette er. Håper du holder deg oppdatert på Aldebaran.no fordi her vil det skje en del! Jeg gleder meg på de andre i ABU sine vegne, som skal til Polen. Det kommer til å bli superbra. Nå må jeg nesten gå. Adjø frender!

Slang med et lite bilde av meg 😉 Haha!

I dag er det en uke igjen til Oda, Mathilde, Thea, Mille, Lena, Ingrid, Robert og Juni reiser til Polen for å delta på Brave Festival og prosjektet Brave Kids. http://bravefestival.pl/bravekids/index.php/en/

På denne bloggen kommer både skuespillene og lederne i ABU til å dokumentere prosessen og reflektere litt over hvordan det er å jobbe på tvers av språk og ulike kulturer.

Brave festival er en stor internasjonal kulturfestival med fokus på teater, dans og andre kunstneriske uttrykksformer. Festivalen finner sted i byen Wroclaw i Polen og blir arrangert av den anerkjente teatergruppen ”Song of the Goat”. Brave Festival har vært et årlig arrangement fra 2005.

I 2010 startet Brave opp med et prosjekt de kaller for Brave Kids. Ideen bak dette prosjektet er å la grupper fra ulike steder av verden møtes og vise hverandre en kort forestilling som formidler noe om deres kultur og deres teatergruppe, for deretter å la gruppene samarbeide om og lage en felles forestilling som skal vises siste dagen av Brave Festival. Forventet publikum på denne forestillingen er på mellom 700 og 800 mennesker. Arbeidet ledes av profesjonelle skuespillere fra ”Song of the Goat”.

Sammen med grupper fra Uganda, Rwanda, Tsjekkia, Palestina (Gaza) og 2 grupper fra Polen, den ene bestående av unge flyktinger, har også Aldebaran Barne- og ungdomsteater (ABU) fra Skien blitt invitert til å ta del i prosjektet.  Flere av gruppene kommer fra fattige land med mye hjemløshet og land utsatt for naturkatastrofer, så vel som politiske konflikter. Gjennom å møte hverandre med kunst som uttrykksform, ønsker prosjektet å bidra til at disse skal kunne bearbeide og overkomme traumatiske opplevelser.

Gruppene vil bli innlosjert hos vertsfamilier. I 3 uker vil gruppene jobbe sammen ved hjelp av ulike former for workshops som skal lede fram til den store avslutningsforestillingen. Det legges også opp til andre aktiviteter og ekskursjoner.

Vi er i full gang med å øve inn en stylteforestilling basert på Norrøn mytologi.

Iduns epler

Vi er i gang, men har fortsatt mye igjen før vi i er i mål med denne lille forestillingen. Heldigvis er alle motiverte og humøret er på topp. Vi skal på tur 🙂

Mille har vondt i beinet og går ikke på stylter i dag, men det hindrer henne ikke fra å bruke parykk.

Balders død

Håret til Siv

I morgen er vi klare for mer øving 🙂