Aldebaran

Da har festivalen begynt her.

På lørdag var det åpning: Først kom alle barna fra Brave Kids ut på scenen og sang en sang. Det var en fin måte å begynne på. Så var det en god del taler. Juni, og jeg måtte sitte bakerst sammen med barna, for å si ifra hvis de bråket. Billy og Aurora satt også med oss. Så var det topeng pajegan, eller balinesisk  maskedans med I Made Djimat. Med mitt utrente øye blir det vanskelig å se nyansene og å forstå historien som blir fortalt, og da blir det litt kjedelig etter en stund, selv om jeg blir imponert over kroppsbeherskelse, presisjon og samspill mellom musikere og dansere.

Her er en link til noen andre, men det likner litt:

http://www.youtube.com/watch?v=NDx-IXJNFwM&playnext=1&list=PL6A9A75518B47B3E7

I går, søndag, var jeg på to konserter og et rituale. Den første konserten var med Reza Mazandarani med klassisk persisk musikk. Først spilte tre musikere en lang meditativ innledende improvisasjon. Det var mørkt i salen, så jeg havnet i en mellomtilstand mellom våken og sovende. Det var behagelig, det kriblet i hele kroppen. Så hadde de en kort pause, lyset ble satt opp litt, og fem musikere spilte og sang en rekke låter med stor variasjon. Musikerne var lyttende og følsomme, og det ble musikken også.

http://www.youtube.com/watch?v=eyUSl1cJfuI&feature=related

Så måtte vi, altså Juni, Billy, Aurora og jeg, forte oss til en taxi for å rekke en av de konsertene vi hadde gledet oss mest til: Blind note – Multicultural Concert in Darkness. Det jeg hadde forstått var at vi skulle sitte i et totalt mørkt rom og lytte til forskjellige typer musikk. Jeg forestilte meg at det da ville være mulig å bruke mye mer diskré virkemidler enn ellers, siden hørselen og alle andre sanser ville bli skjerpet. Men det jeg opplevde var et eksempel på hvordan man kan ta en genial og enkel idé og skusle den bort. Konserten var i en stor konsertsal. Da de slo av lyset, ble det ikke helt mørkt, for det var masse lyspunkter rundt i rommet, og noen hadde glemt å lukke igjen en dør. Så begynte de å spille. Med det jeg fikk oppleve var dundrende høyttalerlyd i venstre øre. Vi satt oppe i galleriet, og det var ikke mulig å høre musikken fra scenen, alt kom ut av denne ene høyttalere som vi kunne se. Vi kunne skimte at noe skjedde på scenen også, og det var nok musikerne som spilte. Musikken var fin, noe av den veldig fin, men måten det ble framført på var for meg så irriterende at jeg ikke klarte å nyte den. Jeg satt i et dårlig opplyst rom og skimtet dyktige musikere spille, mens det jeg hørte like gjerne kunne kommet fra en cd-spiller. Senere snakket jeg med en som hadde sittet helt framme nede i salen. Han hadde hatt en mye bedre opplevelse enn meg, men også han ble satt ut da de plutselig slo på alle nødutganglysene.

Det siste arrangemente vi var med på, var et rituale fra Sardinia, prosesjon med sorte masker. Ingen vet hvordan denne tradisjonen oppsto, bare at den er veldig gammel. Det er menn med masker og ca. 30kg med kubjeller på ryggen. De hopper seg framover, noe som lager masse lyd. Det er også menn i røde jakker og hatter med lasso, som de kaster ut og fanger folk med. Folka kommer seg som regel løs før noe skjer.

http://www.youtube.com/watch?v=vEg23VDt2nE

Til slutt i går dro Billy, Aurora og jeg til festivalklubben, som de kaller den. Den ligger i øverste etasje, rett ved Grotowski-sentret. Der var det god stemning, med DJ og masse hyggelige folk. Men ingen danset før Abrams kom. Da ble plutselig hele dansegulvet fullt.