Aldebaran

Joda, rar tittel, men faar vel hoppe i dette. Bloggingen altsaa.

Saa hva laerer jeg egentlig, bortsett fra det de andre gruppene kommer med? Gjennom hele mitt opphold paa Brave kids har jeg lurt paa hva vi har gjort paa Brave. Vi kommer jo ikke fra land plaget av fattigdom, kriger og konflikter. Situasjonen vi kommer fra er generelt helt motsatt den til de andre. Naa har jeg endelig faatt (funnet?) et svar jeg er fornoyd med: Vi laerer aa fortstaa. Vi laerer om andre kulturer, respekt og selvstendighet.

Verdens søteste sigøynerjenter

For jeg kom til Brave saa jeg paa meg selv som en selvstendig og moden ung jente, men det synet har blitt endret veldig. Under oppholdet har jeg funnet ut at hjemlengsel var nesten uungaaelig, taarer og konflikter kommer lett naar man bor saa tett oppi hverandre og de er vanskelige aa lose uten en mamma eller pappa veileder og stotter en. Det er vel ogsaa litt av det Brave kids prover aa laere oss, dette med aa kunne lose konflikter og ordne opp for seg selv. Baade innad i gruppene og med de andre barne/ungdommene.

Jeg har hittil ogsaa blitt takknemelig for saa mye mer. Mest av alt all friheten, men samtidig stotten vi Nordmenn har/faar. Vaart storste problem paa veien mot Brave var foreldre som ikke ville sende oss avgaarde uten en del overtaelse. For flere av de andre gruppene var blokkader, pass som koster mer enn de egentlig har raad til og forpliktelser til familien ting som maatte «ryddes av veien» for de kunne dra. Vi har rett til en utdannelse i Norge og jobb eller lang avstand til skolen har ikke kommet i veien for vaar skolegang. Naa skal det sies at de barna som er paa Brave alle gaar paa skole, men slettes ikke alle i deres hjemland kan det. Vi er egentlig bare vannvittig heldige.

Norske og Rwandiske gudinner

Det er saa mye annet jeg kunne skrevet om, jeg kunne fortsatt og fortsatt. Det hadde jeg vel ogsaa gjort om ikke Beata, vertsmoren vaar, trengte laptopen til noe arbeid. Vel, vel… Faar vel fortsette en annen gang.