Aldebaran

Heihei!

Vi er langt ut i sommerferien, og jeg tror fler av oss lengter tibake til somrene vi tilbrakte i Polen.

Det gjør ihvertfall jeg.

Jeg husker den første sommeren, året var 2011, første gangen vi gikk inn i salen for å møte de andre modige «kidsa» vi skulle tilbringe de tre neste ukene med. Jeg husker Robert og Juni som var over alt, og jeg husker at jeg var usikker. Men dette tok jo ikke lang tid. Vi ble kjent med de andre, både fra Uganda, Polen, Rwanda og flere andre land. Jeg husker de fra Uganda best.

Så gikk det et år, og vi reiste igjen. Det var ikke like skummelt i år. Mye skjer på tolv måneder med en person. Når vi gikk inn døra denne gangen var flere av oss forbredt på hva som kom til å skje. Selvom vi hadde med oss noen nye. Men det som var forskjellig i år, var at vi skulle trene i et sirkustelt i førti varmegrader.
Heldigvis fikk vi en sovepause midt på dagen, flere av dagene.

Vi ble veldig godt kjent med barna fra Hong Kong og Israel, og det er ikke lenge siden jeg snakket med noen av dem fra Hong Kong. Det å ha venner over hele verden er veldig spesielt, og noe jeg er utrolig takknemlig for. Det har lært meg masse, vist meg at jeg har mye mer enn mange andre, og at alt er mulig så lenge man vil.

Leo fra Hong Kong har tilogmed planer om å komme til Norge innen 2015.

Jeg savner alt, men det er et godt savn.

Lene og Thea tar farvel med to av de søte sigøynerjentene.

Her stå Juni foran Brave Kids plansje på Rynek.

Jeg er evig takknemlig

God sommer videre!

– Mille