Aldebaran

Hei!

Nå sitter jeg her i Danmark, på ferie med familien min. Jeg ser ofte på bilder fra Brave Kids, og skjønner at jeg virkelig savner hele oppleget, alt fra den rare maten, til de harde treningsøktene. Alt fra vertsfamiliene til de andre barna og ungdommene fra de andre landene. Jeg savner virkelig «Brave Kids» .

Brave kids, folk er virkelig Brave!

-Mille

I dag har det gått akkurat en uke siden vi kom hjem fra Polen. Jeg har rett og slett ikke klart å skrive noe før nå. Det har vært så mange inntrykk som har måttet synke inn.

Det var 3 lærerike og intensive uker i Polen. Programmet var stramt både for oss voksne og for barna. Det har vært latter og det har vært gråt. Det har vært hjemlengsel, det har vært forelskelser, det har vært stylter sang og dans. Vennskap har utviklet seg på tvers av landegrenser og verdensdeler. Ungene har lært danser og rytmer fra fjerne steder, og de har med stor suksess lært bort stylter til 50 andre barn. De har spilt «Norrøne Gudinner» på Agora, på barnesykehus og på velferdssenter.

 

Forestilling ute på velferdssenteret

Og sammen med alle de andre skapte de en forestilling på 20 minutter basert på det de hadde lært hverandre gjennom 3 uker med workshop. Forestillingen var en del av avslutningen på Brave Festival og ble spilt for 700 mennesker.

Her er et lite klipp fra Polsk Tv. (Det er litt reklame først)

http://wroclaw.gazeta.pl/wroclaw/10,88292,9918620,Brave_Kids___wystep_finalowy.html

Det var sterkt og rørende å se alle barna samlet på scenen. Tårene trillet fra de ble introdusert og til de gikk av scenen. Jeg får igrunn fortsatt klump i halsen når jeg tenker på det. Det var stort!

Forestilling

Jeg håper og tror at barna har fått utbytte av turen,  og at det i tillegg til å ha vært en kreativ og kunstnerisk opplevelse, også har satt i gang en tankeprosess som gjør at de reflekter litt over det å komme fra et land som Norge.

Selv har jeg hatt et stort utbytte av turen. Jeg har vært leder, mamma og «psykolog» for 6 jenter fra 11-16 år. Det i seg selv var til tider en utfordring, og jeg er glad jeg ikke skal være det resten av livet. Jeg har blitt kjent med og knyttet kontakter med sterke, flotte og inspirerende mennesker fra hele verden. Blitt introdusert for grupper og prosjekter som vi etter all sannsynlighet kommer til å samarbeide med videre. Jeg har sett flotte forestillinger og vært på fantastiske konserter.

Jeg har kommet hjem sliten, glad og full av inspirasjon og ideer til nye prosjekter.

Hei!

Nå har jeg endelig satt meg ned for å blogge om avsluttningsshowet.  Først så satt vi nede i garderoben, og ventet, vi ventet og ventet og ventet.. Vi var klare for å gå på scenen, men vi måtte vente. Når vi endelig kunne gå opp, kom nervene. Vi gikk spente opp den første trappen, ut en dør og videre bortover mot dit vi skulle gå inn. Det kriblet inne i magen, og alle var spente.

Når vi gikk inn på scenen satte jeg med ned på siden av scenen, siden det ble bestemt at jeg ikke ble med på hele forestillingen, pga beinet mitt, og jeg kunne få av dansene vi opptrådte med siden jeg ikke hadde vært med på alt. Så jeg satte meg ned, og fikk med starten av forestillingen. Det var veldig stort og få dette med seg, og vite at jeg er en del av det.

Når jeg kom inn på scenen sang vi en sang der refrenget gikk slik;

«Yeyeyeye I found a brighter day
Yeyeyeye I found a brighter day
Yeyeyeye I found a brighter day
Yeyeyeye, Kom sing with us and say;»

Sangen var veldig kul, og morsom å synge.

Når Showet var ferdig  hadde vi en pause, hilste på foreldrene våre, snakket litt før vi gikk og satte oss for å se på resten av showet, det var en forestilling fra masks of the mone. De hadde masse rare kostymer/drakter/masker som kunne være skremmende, men også kule.

-Mille

Hei, jeg tenkte og blogge om hvordan det var den siste dagen vi var med alle fra «Brave Kids» Vi koste oss masse, vi snakka og delte ut kort der det sto navnet, mail og skype til alle fra Norge. Vi delte også ut blomster til jentene. Mathilde og Thea begynte og gråte først, til slutt gikk alle rundt og gråt og klemte hverandre mange ganger. Vi gråt og gråt. Vi sa til at vi ville møtes igjen en dag. Det var utrolig trist og si hade til noen du hadde vært sammen i tre uker og blitt knyttet til.

Lena og Thea tar farvel med to av de søte sigøynerjentene.

– Lena

Hallois.

Jeg har bare susa rundt i 10 dager og sett paa ting. Jeg var paa ‘Kathakali’ forestillingen/ritualet fra India. Med trommer og sang, masker og bevegelser ble en historie fortalt. Sangen forsto jeg ikke, og bevegelsene, for det meste haandbevegelser, var veldig minimalistiske, men tekst dukka opp vedsiden av scenen som kort fortalte hva som skjedde. Til aa begynne med var det litt vanskelig aa komme inn i det pga av at fokuset maatte gaa fra scene til tekst, saa gikk det seg til, men saa kom redselen for at dette kom til aa vare alt for lenge, saa tilsutt kom jeg helt inn i en transe, trommingen stoppet aldri og maskene, ansiktene og haandbevegelsene ble hypnotiserende, det kom tilsutt et punkt der jeg haapet det ville vare et par timer til og ble litt satt ut av at historien naermet seg slutten, det var en kjempefin opplevelse. Etterpaa var jeg i min egen verden og klarte ikke forholde meg ordentlig til andre mennesker og ble helt umulig aa ha med aa gjore, bare spor Aurora.

Paa Song of the Goat teatret saa jeg deres ‘Macbeth’ forestilling. Jeg har sett to forestillinger av dem for og hadde store forhaapninger, de er helt sinnsyke. Vi gikk inn i det fantastiske rommet, der Robert har trent (1 aar?) og der jeg og andre har hoppet rundt et par ganger pga Roberts masteroppgave, det gjor det litt ekstra moro aa se forestilling der. I ‘Macbeth’ var det mer tekst enn det har vaert tidligere, det kraesja litt synes jeg, for det var vanskelig/umulig aa hore hva de sa, og jeg ble sittende aa tenke litt for mye paa det, men etterpaa og etter noen dager saa var det glemt og jeg huska bare det fine i forestillingen, jeg faar saa lyst til aa spille som de gjor, de er konstant i bevegelse, og jeg foler meg saa slapp og raeva i forhold at jeg blir inspirert til aa dra hjem og ove hver dag, vi faar se da..

Paa samme sted saa jeg ‘Homework’, en mann, en dukke, en forestilling som var kutta ned for festivalen og som varte altfor lenge. I forste scene er det lite lys, det sitter noen i en stol, jeg tenker at det er dukken, men saa tenker jeg at det maa vaere mannen, nei det er en dukke, saa beveger den seg, altsaa det var mannen, det er er helt magisk og jeg blir sugd inn i det, og gleder meg til aa se resten, saa kommer mannen inn, det var altsaa en dukke… wow. Saa blir det mye flytting rundt paa dukka, har den liv aleine, hvem er sjelen, forholdet mellom gubben og dukka, mye saant, det var helt sinnsykt fint i 15 min. Saa dode dukka helt, samme hva som ble gjort med den, samme om han styrte den litt eller forlot den eller samme hvordan musikken eller lyset var, det ble saa forbanna kjedelig, jeg beklager mannen. Men alle bildene inspirerte meg veldig, for jeg saa saa mange muligheter til aa lage noe kult ut av alle de posisjonene dukka ble plasert i. Kanskje forestillingen hadde funka bedre hvis den ikke ble kutta, at det hadde blitt noe transeaktig her ogsaa, men jeg tviler. Fillern, jeg som elsker dukketeater..

Konserten med Ballaké Sissoko og Vincent Segal, kora (afrikansk instrument) og cello, var en behagelig og fin-fin konsert.  Den var veldig bra, men etterpaa gadd jeg ikke aa kjope cd’n, etter Be-Being var jeg nesten i panikk da jeg forsto at de ikke hadde en cd, saa, ja.. Men den var veldig bra altsaa.

Avslutningen var artig, da fikk jeg se kidsa og oynene ble fuktige, det var 20 min. med smil og moro. Bra jobba! Etterpaa var det et rituale fra Bwa-stammen i Afrika, vi maatte vente paa at sola skulle gaa ned for de spilte bare naar det var morkt, eller trengte de mer tid til aa drikke ol, de varma nemlig opp ved aa drikke litt for forestillingen, kult. Naa var jeg trent i aa se paa ting som varte uten noe saerlig variasjon saa det var bare aa lene seg tilbake aa flyte sammen med sangen og trommene og se paa de nesten heavy metal aktige afrikanske rockerne med sine maanedrakter.

Saa det er ikke saa turistaktig naar du faar se kidsa dine hoppe rundt med folk fra hele verden, det ble noe attaat, og jeg fikk ogsaa lov til aa vaere med paa et to dagers seminar, Brave Kids Inspiring People. Horte paa ledere fra diverse grupper og land. Jeg visste fra for av at det ikke var noe saerlig moro i Rwanda i 1994, men naar en mann som leda gruppa ‘Mizero’ fortalte om det saa folte jeg det ordentlig for forste gang og taarene kom, hans historie om at det viktigste var tilgivelse var veldig sterk, jeg fikk lyst til aa tilgi i hytt og pine, saa hvis noen leser dette som synes jeg burde tilgi de for noe, du er herved tilgitt! Andre dagen var det flere folk som pratet, de som pratet var fascinerende, han som leste noen/mange torre sider var ikke det. Ingrid og Thea satt i panel med andre kids og svarte paa sporsmaal om Brave, alle nevnte vennskap som det beste de fikk ut av Brave Kids, noe som var veldig fint. En japaner fortalte om hans turer der han fikk barn til aa smile med magi, og han som leste endte iaffall med «..then it will be peace.» Saa en av de faa tinga jeg skrev i boka mi var: Peace, magic and friendship. Saa var vi i grupper og diskuterte diverse, jeg var i gruppe med bl.a. Anna fra Song of the Goat og dama med Gaza mono-logues gruppa fra Palestina, det var de som fikk sagt mest. Jeg fikk nevnt hva jeg synes om TV, saa fortalte noen om krig og elendighet, saa holdt jeg kjeft, men fikk slengt inn paa slutten at det ikke alltid var lett for oss aa se verden fra dypt nedi vaar komfortable sofa, og ogsaa at Brave Kids burde starte med at kids forteller noe om landet sitt til alle de andre, istdet for aa forst faa det sporsmaalet, tell us something about your country, paa siste dagen i panelet, noe mente det ogsaa kunne vaere at de lagde et maaltid fra hjemlandet, og utifra det saa kom det sikkert paa en naturlig maate info om hvordan det var der de kom fra og kanskje ikke aller forst det forferdelige. De synes det var en god ide, jeg synes egentlig det var litt rart at det ikke var noe opplegg paa det, men jeg var ikke der saa jeg kan heller  sporre kidsa naa: sa dere bare ‘hei jeg heter, kommer fra’ og saa gikk over til lek, sosialisering og jobb?

Paa kvelden etter seminaret dro vi til Song of the Goat teatret igjen for aa se en dokumentar om Gaza mono-logues og utdrag fra forestillingen (alle 30 + kidsa kunne selvfolgelig ikke komme). Kidsa lop rundt til bombelyder og blinkende lys, og av en eller annen grunn saa tenkte jeg ikke lenger enn at det var moro aa se kids fra Gaza lope rundt som Aldebaran-kidsa, at det nesten ikke var noen forskjell paa dem. Da de begynte aa snakke (tekst paa projektor) om at de kledde seg fint kun for at de ikke ville do i noe stygt og at onkelens kropp var delt i to av bombe tenkte jeg ‘aa ja..’ og fikk en klump i halsen, det var altsaa en forskjell. Men de er ogsaa akkurat som vaare kids, og fortjener ikke aa vokse opp saa fort i saanne forhold, men dette er for alvorlig til at jeg skal prove aa skrive noe ordentlig om det. Jeg fikk lyst aa framfore en gaza-monlog i Norge, men jeg vet ikke om det er «lov» siden jeg ikke er en kid. Applausen sluttet aldri, forst stilte de seg opp og tok imot, ferdige og fornoyde, saa kom det en ekstra glede over ansiktet da applausen ikke stoppet, og saa skjonte de ingenting og ble veldig rort saa det ut som, publikum klappet og klappet og ingen ville stoppe, reaksjonen til Gaza-kidsa var nok til aa kunne klappe evig, da de tilslutt skjonte at applausen ikke ville gi seg maate de bare folge lederen sin av scenen og ble staende der og ta imot mer skryt og takk fra alle de som kom bort til dem. Jeg takket et par, toffe unge dudes og ruslet, sakte og tankefull hjem til hostellet med Aurora.

Da var festivalen over, ingenting mer aa se, men mye aa tenke paa.

Abu paa avslutninga var det morsomste, Be-Being var det kuleste, MacBeth var det stiligste, Gaza mono-logues det sterkeste.

Palestinadama kom med et sitat av Aristoteles paa seminaret, som noen ogsaa endte seminaret med og som jeg vil ende med her:

Tell me and I will forget

Show me and I will remember

Involve me and I will understand

Nå sitter jeg på rommet hos vertsfamilien vår, og det er den nest siste kvelden her nede. Det er kjempe rart. Vi kommer ikke til å treffe de andre igjenn på kjempe lenge, om vi treffer alle sammen i det hele tatt. Det rareste av alt er kanskje at alle øvingene på Agora er ferdig og at forestillingen er gjennomført og overstått.

I løpet av de 19 minuttene forestillingen tok, det føltes ikke som mer enn to, fikk vi danset blant annet breakdance og sigøynerdans. Det er helt utrolig. Jeg har breaket på en scene forran over 700 publikummere. Og selv om jeg ikke er en spesielt god danser var det helt utrolig og stå sammen på scenen med alle Brave Kids deltakerene. Vi smilte, heiet på hverandre og hjalp hverandre til å se gode ut. Det virket heller ikke som om noen var så veldig nervøse før vi skulle opptre. Alle gledet seg.

Oda, Lena og Mathilde under forestillingen 🙂

Etter forestillingen ble det ikke mye tid til å snakke sammen. Folk hylte, klemte og gratulerte alle rundt seg. Jeg tror heller ikke at jeg var alene om å ha tårer i øynene.

I dag var den opprinnelige planen og dra på en piknik, men siden det regnet så mye i natt dro alle sammen til et barlokale i stedenfor. Vi var der i tre timer, og i hvertfall en av disse timene ble brukt til avskjed. Nok en gang var det mye klemming. De fleste gråt og lo litt om hverandre. Navn og e-post adresser har også blitt utvekslet, og alle har lovet hverandre å holde kontakten. Noen besøk til de forskjellige landene har også blitt lovet bort.

Nå gleder jeg meg egentlig veldig til og komme hjem, og til å møte alle der hjemme. Men jeg føler absolutt ikke at jeg er ferdig med Brave Kids enda. Jeg har lyst til å jobbe med alt vi har lært og hørt, kanskje spesielt monologene fra Gaza. Jeg vil skrive om oppholdet her, og om alle menneskene jeg har truffet. Jeg ville jobbe for at alle de som kom hit fra mindre velstående land skal få det bedre. Jeg vil utorlig mye, og håper jeg kommer til å gjennomføre noe av det.

Oda.

Dagen har kommet. 08.07.2001. Siste dagen av Bave Festival og visning av forestillingen til Brave Kids. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg veldig. Vet lite om hvordan resultatet har blitt, men jeg har en anelse om at det er mye dans inne i bildet. De fleste gruppene har jobbet mye med tradisjonell dans fra deres hjemland. Det har jo ikke våre jenter gjort noe særlig, så jeg har hørt noen fortvila fraser om hvor vanvittig flinke de andre er til å danse, mens de er stive som noen stokker:) Uansett, jeg kommer nok til å bli rørt til tårer av å se alle de 50 fantastiske og flotte barna jeg har fått gleden av å bli kjent med gjennom disse snart 3 ukene.

Dans fra Rwanda

Tvi, tvi jenter! Kos dere på scenen. Vi sitter 18 nordmenn og heier på dere fra salen.

Joda, rar tittel, men faar vel hoppe i dette. Bloggingen altsaa.

Saa hva laerer jeg egentlig, bortsett fra det de andre gruppene kommer med? Gjennom hele mitt opphold paa Brave kids har jeg lurt paa hva vi har gjort paa Brave. Vi kommer jo ikke fra land plaget av fattigdom, kriger og konflikter. Situasjonen vi kommer fra er generelt helt motsatt den til de andre. Naa har jeg endelig faatt (funnet?) et svar jeg er fornoyd med: Vi laerer aa fortstaa. Vi laerer om andre kulturer, respekt og selvstendighet.

Verdens søteste sigøynerjenter

For jeg kom til Brave saa jeg paa meg selv som en selvstendig og moden ung jente, men det synet har blitt endret veldig. Under oppholdet har jeg funnet ut at hjemlengsel var nesten uungaaelig, taarer og konflikter kommer lett naar man bor saa tett oppi hverandre og de er vanskelige aa lose uten en mamma eller pappa veileder og stotter en. Det er vel ogsaa litt av det Brave kids prover aa laere oss, dette med aa kunne lose konflikter og ordne opp for seg selv. Baade innad i gruppene og med de andre barne/ungdommene.

Jeg har hittil ogsaa blitt takknemelig for saa mye mer. Mest av alt all friheten, men samtidig stotten vi Nordmenn har/faar. Vaart storste problem paa veien mot Brave var foreldre som ikke ville sende oss avgaarde uten en del overtaelse. For flere av de andre gruppene var blokkader, pass som koster mer enn de egentlig har raad til og forpliktelser til familien ting som maatte «ryddes av veien» for de kunne dra. Vi har rett til en utdannelse i Norge og jobb eller lang avstand til skolen har ikke kommet i veien for vaar skolegang. Naa skal det sies at de barna som er paa Brave alle gaar paa skole, men slettes ikke alle i deres hjemland kan det. Vi er egentlig bare vannvittig heldige.

Norske og Rwandiske gudinner

Det er saa mye annet jeg kunne skrevet om, jeg kunne fortsatt og fortsatt. Det hadde jeg vel ogsaa gjort om ikke Beata, vertsmoren vaar, trengte laptopen til noe arbeid. Vel, vel… Faar vel fortsette en annen gang.

Jeg var paa festivalklubben sammen med Robert da Abramz (Uganda) kom og fikk folk til aa slippe seg litt mer los. Det er de oyeblikkene hvor man skjonner hvor stive og sjenerte vi fra nord er, det skjer ganske ofte i lopet av livet. Vi maa helle innpaa med piwo for aa komme paa samme nivaa. I dansesirkelen maatte jeg hive meg paa Robert og det ble en slags dans, rotete og voldsom, men saann er det, jeg ville ikke legge skjul paa hvordan jeg ofte blir paa rockeklubben i Porsgrunn f.eks. Etterpaa var det noe alvorlig jeg tenkte paa og Abramz satte igang med aa prate, slang ut visdomsord paa visdomsord og jeg maatte fortelle meg selv at han ikke drakk, han var helt med og mente virkelig det han sa, da hadde det virkelig en effekt. Jeg har hort lignende prat for, sent, sent ute paa byen i Norge. Saa tor vi ikke si det som det er, «vi maa leve mens vi lever og huske de dode med et smil» , for vi er fulle, eller har vi det for godt til at de «enkle» livsvisdomsordene har like stor betydning for oss? Abramz, av det lille jeg horte, har hatt et liv der han faktisk -maa- tenke paa den maaten eller saa hadde han ikke overlevd, vi trenger egentlig ikke det, vi kan grave oss ned i depressive hull og fortsatt «leve», derfor kan slike raad virke saa  selvfolgelige og enkle for oss. Heldigvis tok jeg meg selv i nakken og forsto at naar det kom fra ham (lederen av kidsa fra Uganda)  saa betydde det noe, han ville hjelpe meg, og det foltes utrolig godt, jeg ga ham en klem og gikk smilende til hostellet sammen med Aurora.

Jeg er bare en dude fra Norge paa tur i Polen, jeg prover aa oppfore meg saa godt jeg kan og prover aa vaere litt mindre stiv enn til vanlig, men tenker ikke saa altfor mye paa det,  noe annet blir det for Aldebaran-kidsa, de er her paa Brave Kids, og representerer Norge, de er Norge. Det er mulig de andre barnegruppene aldri moter noen fra Norge igjen, da er det bildet de faar av Aldebaran slik alle norske er. Det er et enormt ansvar, og jeg haaper det gaar bra. De andre gruppene kommer til noe bedre, Aldebaran er spesielle for de kommer til noe verre, best\verst er selvfolgelig en forenkling. Da maa hjernen vaere ekstra oppmerksom, hofligheten maa skrus paa max, saa mye at man tror det er for mye, men det betyr nok bare at den er akkurat hva den burde vaere, det er ikke lett. Det har nok blitt et kulturkraesj for mange her nede, men det er vel ogsaa meningen, og jeg tror det er viktig at det kommer grupper fra skandinavia og jeg regner med Aldebaran kommer til aa laere ekstremt mye av denne opplevelsen, saa naar de kommer hjem saa kan alle gaa rundt som Abramz, slenge ut livsvisdom og virkelig mene det, for de har opplevd det, saa kan Norge laere av Abu. Jeg er misunnelig paa kidsa som faar oppleve festivalen fra innsiden og som faar mote verden, men misunner ikke akkurat det enorme ansvaret de har, men jeg regner likevel med at det gaar fint. Lykke til videre dere fantastiske flinke Abu-kids.

Heisann!

I går hadde vi en opptreden for et veldsferdssenter. Et hjem for psykiske funksjonshemmede. På bussen maste Moses etter Ipoden min, han ba og tryglet mens han sa «Ipod, Ipod?» noe som egentlig var veldig morsomt, men det endte med at noen minutter før vi var fremme fikk han låne den … Turen dit var ganske spennende, og forestillingen vår gikk ja.. Helt greit. De andre gruppene var også veldig flinke, og Ola/ En jente fra vertsfamilieordningen, som har blitt litt med i Brave Kids gjorde en kjempe bra opptreden i gymnastikk!

Menneskene fra veldsferdshjemmet var veldig rolige, og det var ikke noe problem og ha noen opptreden. Når de kom ut, og vi var på stylter gikk vi bort til dem og hilste og «inviterte» dem bort til sitte plassene. (Noe TV-crewet ville at vi skulle gjøre 😛 )

De hadde satt ut bord med popcorn, noe kjeks og drikke til alle bravekids barna, dette var jo koselig! (:  , så vi spiste popcorn mens vi så på de andre ha sine opptredener. Det var nytt, men også veldig koselig.

Helt på slutten var det Uganda breakdanserene. De hadde et veldig fint dansenummer, og hadde bestemt seg for å få Abrahamz til å danse, noe som gikk veldig bra. Han fikk vist litt av hvor god han var, men langt i fra hvor god han faktisk var. Jeg tror ikke han gjorde det, fordi oppmerksomheten skulle rettes mot barna. Men han var fortsatt VELDIG flink! (:

Thea

Kaukasus jentene

-Mille & Juni

Forste gangen jeg var paa Brave i 2008 saa tenkte jeg ikke saa mye paa hele konseptet, da gikk jeg bare fra ting til ting og skjonte  at jeg er en litt delt person. Paa den ene siden saa er alt paa Brave noe langt fra Star Wars og da lett for aa bli kjedelig for meg, men samtidig elsker jeg det, og noen av opplevelsene hopper mellom disse to folelsene mange ganger ogsaa ilopet av en forestilling. Etterpaa saa er jeg uansett kjempe glad for aa ha faatt det med meg, det maa synke litt for jeg skjonner hvor heldig jeg har vaert, det er en saann merkelig Brave festival greie. Jeg trodde den forste konserten (Reza Mazandarani) vi var paa skulle vaere en konsert det skulle bli vanskelig aa komme seg igjennom, jeg halvsov allerede etter 5 min., men saa opplevde jeg det paa samme maate som Robert beskrev det under her, det var veldig behagelig, som aa synke inn i en drom, og da jeg hadde dromt litt og lyset gikk opp og musikken forandret seg saa vaaknet jeg og kunne nyte resten av konserten ogsaa. Men det beste hadde vaert om konserten var paa en stilig kafe, der man kunne ha drukket te mens man laa paa store, myke puter. Blind Note konserten opplevde jeg ogsaa paa samme maate som Robert, ikke som forventet og daarlig gjennomfort. Da begynte jeg aa bli kritisk, og husket ogsaa det som ble sagt paa aapningen, at disse gamle tradisjoner og kulturer bare blir framfort falskt for turister, men etter de sa det kom det smakebiter av en gammel tradisjon i en fin, moderne konsertsal, etterfulgt av bankett med gratis vin. Hm.. Men der de turistene de snakker om kanskje slutter aa tenke idet de forlater sin opplevelse saa jobber denne festivalen med aa bevare og informere og forandre folks meninger og holdninger, saa en forskjell er det jo. Paa kvelden etter Blind Note saa var det et rituale fra Sardinia ute i gamlebyen, og det var veldig deilig, frisk luft, ingen daarlig hoytalerlyd, ikke noe gratis vin, bare bevegelse og moro gjennom gater med flere gamle kirker og altsaa dette forkristne rituale, veldig bra, troen paa Brave Festival var gjenopprettet.

Igaar, mandag 4. juli, dro vi paa Be-Being, 5 musikere og 2 med forskjellige masker, fra Sor-Korea. Dette var ogsaa paa en scene  i en fin sal, men dette passet bra og det var rett og slett saa forbanna kult at det ikke var rart, feil, eller kjedelig et eneste sekund, det var rett og slett helt sinnsykt kult, og utrolig inspirerende, kjempe toft. Det ga meg saa mye at det ikke var snakk om aa se et rituale fra India etterpaa som jeg mistenkte da at jeg ikke hadde rom for i hodet og som jeg muligens  heller ville sett i en landsby i Rajasthan. Denne konsert/forestillingen skal jeg se paa ny idag! Gleder meg.

Kidsa har spilt utdrag fra Norrone gudinner idag, et eller annet sted, haaper det har gaatt bra.

Jeg skal ikke proove aa beskrive alle foolelsene jeg fikk med saa mange ord men det var utrolig kult og roorende aa mote kidsa foor de skulle paa scenen for a synge. Det ble en kjempe gruppeklem som jeg satte stor pris paa. Veldig moro aa se de paa scenen. Det som kom etterpaa var som Robert beskrev det.

Aurora og jeg mootte kidsa ute ved en minibank istad ogsaa. Maa vaere kult aa rusle aleine rundt i en polsk by, jeg var paa en tur med et par kamerater til Liseberg da jeg var 15, ikke fullt saa brave.

Wroclove!

Nesten hver dag den første uka har lederne av de ulike gruppene, samt ledelsen av Brave Kids og et par tolker, hatt møter på kveldstid der hver leder har presentert situasjonen i sitt land, sin gruppe, «sine» barn og sine visjoner og mål med sitt arbeid. Jeg er ydmyk. Aldri før har jeg møtt så mange flotte og inspirerende mennesker. Mennesker som virkelig brenner og tror på det de driver med. Mennesker som ønsker å skape en bedre fremtid for barn og unge, gi dem håp i en hverdag som for mange av dem er, har vært eller synes helt håpløs. Det er en spesiell følelse å sitte og høre Simba fortelle om folkemord i Rwanda, om foreldreløse barn, om stammer som slakter hverandre ned. Det er sterkt å høre  Abramz snakke om hvordan barn blir gjort til soldater i Uganda. Nela som forteller historier om tilstandene i Kaukasus og om arbeidet hun gjør med flyktninger derfra. Monica som forteller rystende og såre historier om gettho- livet blant sigøynere i Tjekkia. Samtidig er det også fint å se hvordan Nadel fra Gaza, som ikke har vært utenfor grensen på 15 år tar seg en øl, mens han presenterer prosjektet «Gaza Monologues».

I denne sammenhengen er det rart å være norsk. Hva har vi å si i denne settingen? Norge er et rikt og velstående land, vi har gode helseordninger, vi har god plass, ingen er direkte fattige i forhold til hva de er i de andre gruppene. Vi har det så godt og så trygt i dette landet.

Barna i vår gruppe fikk ganske tidlig i oppholdet en sterk reaksjon på nettopp dette. De stilte spørsmål over hvorfor de er med på dette prosjektet. De fikk en følelse av at de ikke hørte til. De kommer ikke fra krigsherjede områder, de er ikke fattige, de har ikke opplevd folkemord eller andre dramatiske hendelser. I denne sammenhengen følte de seg faktisk annerledes. De fikk følelsen av at de andre gruppene ikke inkluderte dem på samme måten, at de fra Afrika holdt sammen og at de fra Øst-Europa holdt sammen. De lurte på om de andre gruppene ikke ville ha noe med dem å gjøre nettopp fordi de kommer fra et velstående land. De hadde ikke noe tilfelles med de andre barna. Heldigvis fant de ganske fort ut at det ikke var tilfellet. De har mye til felles. De er alle barn, de har alle følelser og i dette prosjektet er alle likeverdige.  Som leder og som voksen er det virkelig rørende å se hvordan vennskap utvikler seg på tvers av ulike kulturer og bakgrunner.

Det er herlig å se hvordan samtlige barn smiler og fryder seg, hvordan de tar vare på hverandre, gir og tar. Spesielt vakkert var det å se dem synge sammen på en stor scene rett før åpningen av selve Brave Festival.

Jeg gleder meg til å se resultatet av forestilling de jobber med! Brave Kids både åpner og avslutter Brave Festival. Jeg er stolt, glad og takknemlig over at Aldebaran barne- og ungdomsteater får delta på dette.

Da har festivalen begynt her.

På lørdag var det åpning: Først kom alle barna fra Brave Kids ut på scenen og sang en sang. Det var en fin måte å begynne på. Så var det en god del taler. Juni, og jeg måtte sitte bakerst sammen med barna, for å si ifra hvis de bråket. Billy og Aurora satt også med oss. Så var det topeng pajegan, eller balinesisk  maskedans med I Made Djimat. Med mitt utrente øye blir det vanskelig å se nyansene og å forstå historien som blir fortalt, og da blir det litt kjedelig etter en stund, selv om jeg blir imponert over kroppsbeherskelse, presisjon og samspill mellom musikere og dansere.

Her er en link til noen andre, men det likner litt:

http://www.youtube.com/watch?v=NDx-IXJNFwM&playnext=1&list=PL6A9A75518B47B3E7

I går, søndag, var jeg på to konserter og et rituale. Den første konserten var med Reza Mazandarani med klassisk persisk musikk. Først spilte tre musikere en lang meditativ innledende improvisasjon. Det var mørkt i salen, så jeg havnet i en mellomtilstand mellom våken og sovende. Det var behagelig, det kriblet i hele kroppen. Så hadde de en kort pause, lyset ble satt opp litt, og fem musikere spilte og sang en rekke låter med stor variasjon. Musikerne var lyttende og følsomme, og det ble musikken også.

http://www.youtube.com/watch?v=eyUSl1cJfuI&feature=related

Så måtte vi, altså Juni, Billy, Aurora og jeg, forte oss til en taxi for å rekke en av de konsertene vi hadde gledet oss mest til: Blind note – Multicultural Concert in Darkness. Det jeg hadde forstått var at vi skulle sitte i et totalt mørkt rom og lytte til forskjellige typer musikk. Jeg forestilte meg at det da ville være mulig å bruke mye mer diskré virkemidler enn ellers, siden hørselen og alle andre sanser ville bli skjerpet. Men det jeg opplevde var et eksempel på hvordan man kan ta en genial og enkel idé og skusle den bort. Konserten var i en stor konsertsal. Da de slo av lyset, ble det ikke helt mørkt, for det var masse lyspunkter rundt i rommet, og noen hadde glemt å lukke igjen en dør. Så begynte de å spille. Med det jeg fikk oppleve var dundrende høyttalerlyd i venstre øre. Vi satt oppe i galleriet, og det var ikke mulig å høre musikken fra scenen, alt kom ut av denne ene høyttalere som vi kunne se. Vi kunne skimte at noe skjedde på scenen også, og det var nok musikerne som spilte. Musikken var fin, noe av den veldig fin, men måten det ble framført på var for meg så irriterende at jeg ikke klarte å nyte den. Jeg satt i et dårlig opplyst rom og skimtet dyktige musikere spille, mens det jeg hørte like gjerne kunne kommet fra en cd-spiller. Senere snakket jeg med en som hadde sittet helt framme nede i salen. Han hadde hatt en mye bedre opplevelse enn meg, men også han ble satt ut da de plutselig slo på alle nødutganglysene.

Det siste arrangemente vi var med på, var et rituale fra Sardinia, prosesjon med sorte masker. Ingen vet hvordan denne tradisjonen oppsto, bare at den er veldig gammel. Det er menn med masker og ca. 30kg med kubjeller på ryggen. De hopper seg framover, noe som lager masse lyd. Det er også menn i røde jakker og hatter med lasso, som de kaster ut og fanger folk med. Folka kommer seg som regel løs før noe skjer.

http://www.youtube.com/watch?v=vEg23VDt2nE

Til slutt i går dro Billy, Aurora og jeg til festivalklubben, som de kaller den. Den ligger i øverste etasje, rett ved Grotowski-sentret. Der var det god stemning, med DJ og masse hyggelige folk. Men ingen danset før Abrams kom. Da ble plutselig hele dansegulvet fullt.

Nå har jeg byttet vertsfamilie, bor med Ingrid og Oda og syntes dette er kjempe gøy! (:

Arthur og Gosha er veldig hyggelige, og en dag snart (om det ikke blir i dag) skal Arthur fikse gitaren demmes 😀

Ja, i går lærte vi bort stylter til de Andre, dette var utrolig morsomt!

Moses på stylter 😀

Ibragim og Adam var kjempe flinke på stylter, det må man få med, selvom de har gått før 😛

-Mille

Flere fra gjengen har gjort festivalgata til det beste ved hele PIT 11, nemlig Ingvild og Linn, sammen med Katrine Berntsen, som de rosa Purreprinsessene, utrolig morsomt, en seng, 3 prinsesser og purre, det kunne ikke gå galt. Vi tok en dans og parade sammen med dem i gata på søndag. Da ble vi lykkelige og svette.

-b

Jeg kan nevne at her hjemme i Norrge har Mina og Edda gjort en strålende jobb for oss under festivalen, de har gått på stylter i regn, liggi på kne i giftige, knuste tv-skjermer, løpt rundt med tankebobler og trillebår, vært med på et «ulovlig» stunt på Down Town der vi fikk irritert senterlederen og fikk smekk på pungen av festivalen, vi har blitt elsket og hatet i år, vi har underholdt og vært provoserende, det er moro med teater! 🙂 Takk til Edda og Mina.

Så nå skal det bli deilig å bare se på, jeg har fulgt med på bloggen og det er jo helt vilt det dere er med på, dere er virkelig modige og flinke, jeg er stolt langt inni hjerteorganet. «Bare se på» blir det vel ikke når dere skal opptre, da kommer jeg til å være så proppa full av følelser ar jeg må ha mange pivo etterpå.

Så kjør på videre, oppfør dere eller så kommer jeg og tar dere, og ellers nyt livet, livet er ganske så rart noen ganger.

Vennlig hilsen machine gun bob

Hei Robbis og Naturlig!

Hei gudinner!

Snart drar Aurora og jeg ut på eventyr, for å se treige ting, rare ting, fantastiske ting og for å slappe av og selvfølgelig for å hilse på alle Aldebaranerne. Wroclove imorgen! Da blire koselig og fint. Gleder meg til pannekaker og varm sjokolade og fremmede kulturer, og det skal bli kult å se dere på en  scene i Polen. Da skal jeg forsiktig albue nabomannen og si: det der er kidsa mine, og han eller hun kommer ikke til å skjønne noe pga av norsken.

Planen er klar, imorgen slenger vi krystallene i lomma, går ut av døra, finner den største sola og følger den en hel dag, da er jeg ganske sikker på at vi dukker opp på planeten Wroclaw tilslutt.

Vi ses:)

I dag har det vært vår tur til å undervise de andre gruppene. Jentene hadde selv planlagt hvordan de skulle gjøre det. Dere skal vite det at det ikke er lett å skulle få 50 unger opp på stylter i løpet av 1 1/2 time! Jeg skal være helt ærlig å si at jeg fryktet dette ville bli fullstendig kaotisk. Men det gjorde det ikke. Jentene var smarte, de delte gruppene opp slik at det var en liten gruppe med de minste barna. Thea og Ingrid ledet den lille gruppa, mens jeg var tilstede sammen med dem. Resten av jentene underviste den store gruppa, mens Robert var sammen med dem. Vi hadde også med frivillige og tolker som hjalp litt til, men det var jentene som sto for all form for demonstrasjon og undervisning.

Pedagogen Ingrid fester stylter på en av elevene sine.

Alle ungene syntes det var helt fantastisk! Det var faktisk så vellykket at Anna, instruktøren på Brave Kids spurte om ikke våre jenter kunne komme en time tidligere i morgen å undervise de som ønsket å prøve mer.

Da alle de små hadde vært oppe på stylter, samlet Thea og Ingrid dem i en sirkel og lærte dem deler av en av sangene de brukte i «Norrøne Gudinner». Det var virkelig helt fantastisk og rørende å se på. Alle de små barna var konsentrerte og helt med på det som skjedde. De koste seg faktisk så mye at de ikke ønsket å ha pause!

Thea og Ingrid lærer bort sang til en konsentrert gruppe!

Dessverre fikk jeg ikke sett eller tatt noen bilder av den andre gjengen som underviste, men det gikk visst helt strålende der også! Har hørt rykter om at Mille fikk tatt noen bilder, så kanskje kommer det et blogginnlegg fra den gruppa også.

Ellers er det nå bare en uke igjen til den store avslutnings forestillingen. Jeg må si jeg er kjempe spendt. Robert og jeg får jo ikke se noen ting av det de jobber med. I morgen åpner hele festivalen, ungene skal ha et lite show på selve åpningsforestillingen også. Gleder meg til å se det.